Etter fødselen gikk jeg inn i en depresjon, og innså ikke at jeg trengte hjelp før etter to måneder (blant annet påpekte andre på Babyverdens forum at jeg burde oppsøke hjelp). Da gikk jeg til terapi i cirka 8 uker, etterfulgt av et tiltak fra kommunen for mødre som har hatt en tung start, som jeg fremdeles går til.
Ønsket å være perfekt mamma
Depresjonen var forårsaket av at jeg strebet etter å være den perfekte mammaen for barnet mitt, i tillegg til at jeg ikke følte noe for verken barnet mitt eller mannen min den første tiden. Ammingen gikk veldig dårlig de første månedene, og jeg måtte pumpe og gi på flaske døgnet rundt + 2-3 måltider med morsmelkerstatning fra hun var tre uker. Det var et stort nederlag, for morsmelk var jo tross alt det aller beste for barnet mitt. Ved rundt 11 uker prøvde jeg å legge henne til brystet igjen, og hun klarte å ta tak! Fra 12 uker fullammet vi endelig.
Plutselig kom følelsen jeg ventet påNå i påsken innså jeg at jeg er ubegripelig glad i jenta mi. Hun har blitt så stor, så flink og så utrolig vakker! Jeg ville bare holde henne, kjenne på den myke huden og kysse på henne. Snart er hun ikke lenger en baby, og jeg vil bevare den siste babytiden før det er for sent, ettersom jeg har gått glipp av så mye. Hun fortjener all kjærlighet i verden, og det skal jeg gi henne resten av livet.
