Evigvarende panikkanfallJeg kunne ikke gå etter fødselen, men jeg følte meg rolig – samtidig som jeg kjente meg pigg og full av energi.De første tre døgnene sov jeg ikke, og jeg ville hjem. Jeg tror vi dro hjem etter fire dager. Samme kveld som vi kom hjem, begynte jeg å bli veldig urolig. Det var akkurat som om jeg følte at det var noe fryktelig galt med meg. Samme kveld fikk jeg et voldsomt panikkanfall, og dette panikkanfallet definerer mye av det som fulgte. For det følgende året var som å leve i et konstant panikkanfall som aldri tok slutt. Hvert åndedrag var en kamp for å overleve. Overleve selv – slik at jeg kunne gi min datter det hun trengte.
Jeg vil beskrive det som å gå inn i en annen dimensjon. Og den dimensjonen var helvete på jord. Hver morgen jeg våknet var jeg så redd for meg selv at jeg faktisk lurte på om jeg hadde blitt permanent skadet. Hva var jeg så redd for? Det eneste svaret jeg kunne finne, var at jeg var redd for å bli gal eller få en psykose – og at jeg ikke skulle være i stand til å ta meg av mitt elskede barn. Og hvis jeg ikke orket det, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne vært død. Etter en samtale hos psykiateren min innså jeg at hvis jeg døde, så skadet jeg datteren min for all framtid. Så jeg måtte bare fortsette. Hvor dårlig jeg enn var, sto jeg opp, byttet bleie, ga henne flaske, stelte henne og ga henne min uendelige kjærlighet. For jeg elsket og elsker henne så høyt.
Raste ned i vektJeg var et vrak innvendig, og så meg selv utenfra. Det var som å sitte inne i et glassbur og bare skrike «Vær så snill og hjelp meg, få meg bort fra denne tilstanden». Det opplevdes som at jeg ikke fantes. Hele tiden følte jeg at «Jeg er ikke her!» Jeg hadde konstant er sterk følelse av at jeg ikke var i virkeligheten. Omgivelsene så ukjente og skremmende ut. Ting jeg hadde sett før, så ikke ut som før. Følelsene jeg hadde før, var konstant preget av ren frykt. De første månedene klarte jeg så vidt å spise, og raste ned i vekt. Når jeg så meg i speilet, ble jeg redd. Det var ikke meg i speilet. Angsten min var så sterk at jeg kastet opp av redsel.
Jeg husker et besøk jeg hadde en uke etter fødselen. Av en dame jeg respekterer høyt fordi hun er så menneskelig og omtenksom. Hun satt der helt rolig og holdt i min vakre datter. Helt plutselig ble jeg redd for henne og jeg følte hun forandret seg. Jeg kjente henne ikke igjen, og da hun så opp var øynene hennes helt sorte. Jeg klarte ikke å se på henne da hun gikk, og jeg trodde jeg faktisk hadde blitt psykotisk. Men jeg var ikke psykotisk, noe psykiateren min bekreftet. Jeg var veldig bevisst på hva jeg kjente, og kunne beskrive det godt.
Vanskelig å forklare for andreJeg prøvde å forklare mine nærmeste hvordan jeg hadde det, men jeg har skjønt at det er umulig å forstå dersom man ikke har vært gjennom det selv. Heldigvis møtte jeg ei dame som hadde vært gjennom en veldig lik opplevelse som meg. Støtten jeg fikk var uvurderlig. Å finne noen som forsto følelsen jeg hadde hjalp meg noe enormt. Det er blant annet derfor jeg skriver dette. For bare det å vite at noen har vært gjennom dette, og forstår hva man opplever, kan hjelpe mye. Jeg husker at jeg så på henne og tenkte «Herregud, hun har gått gjennom dette – og lever!»
På nettet fant jeg også en side for mødre som har vært gjennom eller er i samme situasjon, og det har vært til stor hjelp.
Tiden gikk, og jeg bare at jeg måtte overleve – jeg hadde ikke noe valg. Men jeg gikk ofte til et fjell utenfor huset vårt, og ville bare hoppe utfor – for å slippe å føle denne galskapen. Men så tenkte jeg på datteren min. Hun trenger meg. Og jeg elsker henne uendelig.
Jeg gikk likevel mye ut. Mange og lange turer i skogen. Jeg møtte bekjente, og ble med familien på ulike ting. Jeg tvang meg bare til det. Det vanskeligste var å late som om jeg følte meg normal. Det tok så mye energi. Jeg husker til og med at jeg ofte lurte hvordan de kunne være så rolige når jeg holdt på å dø innvendig.
Måtte gjennom detJeg gikk mange timer i terapi, og gjør det fortsatt – den dag i dag. Det er vanskelig å si når vendepunktet kom. Men jeg vet at da jeg skjønte at ingen kunne redde meg eller «fikse» meg, så kom jeg nok til en form for aksept for at jeg ikke hadde noe annet valg enn å stå i det – samme hvor smertefullt det var. Man kan jo lure på hvorfor jeg fikk en slik reaksjon. I mitt tilfelle er jeg ganske sikker på at det var en veldig sen reaksjon på en traumatisk hendelse som skjedde meg som barn. En hendelse jeg aldri har klart å bearbeide.
Hele livet har jeg hatt angst, som jeg har brukt mye tid på å jobbe med. Men opplevelsene etter fødselen var ikke bare angst, det var som om hele livet mitt raste sammen. Gjennom terapi lærte jeg mye, spesielt klarte jeg bedre å forstå hvor mye man egentlig orker. Jeg fikk også innsikt i grunnen til at symptomene oppstår, og hvor viktig det er å forstå kjernen til reaksjonene for å komme videre. Det var det i alle fall for min del.
Dette er nå tre år siden datteren min ble født. Jeg kan fortsatt bli veldig redd og bli satt ut av sterke uvirkelighetsfølelser, men jeg håndterer det på en annen måte – og føler meg mer «normal» enn unormal. Når panikken kommer blir jeg veldig redd, men det er få som merker det. Jeg har lært meg å skjule det, fordi jeg må. Og på en måte er det vanskelig å vise det også, men jeg kan prate om det. Og jeg er ærlig med mange om hvordan jeg følte meg. Jeg liker ikke å framstille en falsk virkelighet, bare fordi det skal høres bra ut.
Det ingen forteller deg om tiden etter fødselen: Podcast med jordmor Kirsten Jørgensen:
