I går var Jonas veldig lei seg, om han hadde mareritt eller bare ville ha trøst det vet jeg ikke, for Jonas kan ikke snakke. Men, det Jonas kan det er å fortelle så mye bare ut i fra ett blikk. Jeg tok treåringen min i armene mine, akkurat slik vi gjør med spedbarn. Mens han lå der kikket han opp på meg med de smale øynene sine.
Vi hadde en lang samtale uten at noen av oss 
lagde en eneste lyd. Jeg kysset han på kinnet og vugget fra side til side. Sakte men sikkert ble de små øynene hans smalere og smalere. Han holdt de små korte fingrene sine fast i jakken min og strøk dem rolig over glidelåsen. Jeg smilte til han og fortalte med hele meg at jeg elsket han så uendelig høyt, og lille Jonas han besvarte med å kikke på meg med øyner som sa at jeg var den viktigste personen i livet hans.
Der stod vi. Inne på gutterommet som vi har brukt så mye tid på å gjøre i stand. Med alle tenkelige leker og bamser. I går kveld var det eneste Jonas trengte, en mamma som ville holde han som et spedbarn og vugge frem og tilbake. En mamma som ikke snakket med hendene sine og var tydelig i språket sitt, en mamma som bare var stille og smilte og som kysset de røde kinnene hans. En mamma som ikke brydde seg om det var både snørr og tårer der. En mamma som helt musestille klarte å fortelle så mye med bare øynene sine. Det Jonas trengte i går kveld var ubetinget kjærlighet, en bekreftelse på at hans mamma alltid er der. I går kveld kjente jeg at Jonas og jeg deler noe helt spesielt.
For tre år siden ønsket jeg meg en sønn som i en alder av tre år kunne snakke lange setninger, løpe, være bleiefri, spille fotball, gi meg gullkorn, jeg fikk Jonas. I går kjente jeg at det var helt greit.
