Ifølge Folkehelseinstituttet forekommer depressive symptomer hos 10-15 prosent av alle nybakte mødre, mens rundt 5 prosent får en mer alvorlig depresjon. Hvis man tidligere har slitt med psykiske plager er sannsynligheten for å bli rammet større enn ellers.
Til tross for at fødselsdepresjon er relativt vanlig er det allikevel mange som ikke forstår hva som har rammet dem, som man kan se i Annes tilfelle, og som dermed ikke får hjelp.
Noen ganger kan det gå riktig ille, men det finnes også solskinnshistorier, som den som blir fortalt her.
Positiv. En liten plastpinne full av urin har evnen til fullstendig forandre livet til et menneske. En baby, et lite barn, en person vokser og gror inni kroppen din. Den skal utvikles fra et lite embryo til et menneske.
Allerede fra starten kjenner man at kroppen tilpasser seg dette nye livet- gir næring og plass for verdens største underverk.
Så kommer øyeblikket. Timer med veer og mas på sykehuset. Barnet blir lagt i armene dine, og du kjenner … Absolutt ingen verdens ting.
Les også:
Anne valgte ikke å stå frem med fullt navn i artikkelen på grunn av datteren.
Anne (26) mistet barnet sitt i en spontanabort. Hun og samboeren hadde forsøkt å bli gravide i flere måneder, og da spiren endelig satt var gleden stor.
De hadde fremdeles ikke fortalt familien nyheten da Anne skled på isen og dundret i bakken. Etter tre dager kom riene og blodet sammen med skrekken for hva som nå skjedde. Helsepersonellet gjentok at slike ting skjer. Det betyr at noe var galt, og kroppen ordnet opp på egenhånd.
Tomme, meningsløse ord.
Anne og samboeren fortsatte å prøve, og denne gangen kom resultatet raskere. Testen ble positiv, men Anne klarte ikke smile. Magen vokste, men bare tidvis følte hun glede over det som vokste i henne.
Da fødselen var i gang endte de opp med hastekeisersnitt, og Anne ble liggende å kjenne hvordan de røsket og dro i underkroppen hennes. Da barnet ble løftet ut kjentes kroppen øyeblikkelig lettere og tommere.
Bare et øyeblikk fikk hun se ungen sin, før legene hastet av gårde med den lille jenta og faren hennes.
Alene ble hun liggende på oppvåkning og lure på hva som var skjedd. Var alt i orden? Hvorfor hadde de løpt av gårde på den måten?
Hun vet ikke hvor lenge hun ble liggende, men hun måtte spørre sykesøsteren flere ganger om hun ikke snart fikk se samboeren og barnet.
Til slutt fikk hun holde datteren. Den varme, lille kroppen lå i armene hennes. Uskyldig og tilfreds.
Og hun lurte på om det virkelig var hennes barn. Hvordan kunne det være det, når hun ikke følte glede og stolthet over den vakre, lille jenta?
Hva skjedde da dere kom hjem?
– Det var tøft. Hun sov aldri, føltes det som. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Mer enn en gang hadde jeg lyst å hive meg selv ut av vinduet i andre etasje. Samboeren min var en klippe, men også han hadde det vanskelig. Jeg tror nok han også hadde en depresjon, på samme måte som jeg selv.
Jeg følte meg fullstendig maktesløs, redd og motløs.
Jeg slet meg gråtende gjennom det første året. Som nevnt vurderte jeg å hive meg ut av vinduet. Jeg gikk så langt som at jeg åpnet det og innså at jeg bare vill knekke bein, ikke dø av fallet.
Jeg satt og hørte på babyen gråte mens jeg selv gråt. Jeg gikk rundt og rundt og rundt og forsøkte roe henne mens jeg skrek selv.
Om natten satt jeg oppreist i en stol og bare ventet på neste anfall fra datteren min, jeg visste det kom, og det kom alltid da jeg forsøkte lukke øynene.
I mitt stille sinn kalte jeg henne «djevelungen», og var sikker på at jeg kunne finne tre sekstall i hodebunnen hennes om jeg så etter.
