Minst ett feil plagg - hver dagKlær er blitt et hett tema i heimen for tiden. Overraskende nok først når lillebror er to og et halvt år. For storesøster har egentlig aldri lagt seg så mye opp i hva hun skulle ha på seg. Men lillebror har egne meninger – og de varierer fra dag til dag. Det eneste som er felles er at det hver morgen er minst ett av plaggene han skal ha på seg som er feil. Etter noen ukers gjentatte feilskjær har vi lært å spørre ham hvilket plagg det er han vil bytte ut. Så langt går det helt greit at mamma eller pappa velger en godkjent erstatning. Den ene dagen er det genser som skal byttes i body, nest dag er det motsatt.
Det er vi som merker trassen hans, ikke så mye besteforeldre eller barnehagepersonale. Og det er jo egentlig godt og riktig. Det er oss han skal løsrive seg fra – sakte men sikkert. Men det kan være vanskelig å skjønne hva det nøyaktig er som skjer, og det er forvirrende uforutsigbart når noe går greit og ikke.
Mye kan gå galt ved hentingMen å hente ham i barnehagen er en klassisk felle. Her er det mye som kan gå galt. For det første er vi begge både trøtte, slitne og har lavt blodsukker. Det kan man jo naturligvis gjøre noe med, men som regel blir det med tanken.
Da årets første snø lavet våt ned og skapte kaos i trafikken og på parkeringsplassen utenfor barnehagen rakk jeg å få et tosifret antall trøstende tilbakemeldinger av typen ”Det er godt det ikke bare er oss” eller ”Godt å se at det er flere som har det sånn” mens jeg fortvilet prøvde å få sønnen min inn i bilen.
At pappa overrasker med å hente ham ekstra tidlig faller virkelig ikke i god jord når han var innstilt på at det var mamma som skulle hente ham til vanlig tid.
Gi etter eller ei?Neste mulige hinder er å komme oss inn døren hjemme. Det burde jo være greit. Det har jo vært enkelt så langt. Ikke nå lenger. Vi skynder oss inn og kler hutrende av oss når toåringen hyler, hulker og hikster i en klump på gulvet. Han skulle gå inn selv, ikke bli bært! Med mindre vi kler på ham igjen, setter ham inn i bilen og lukker igjen, for så å la ham gå inn selv, varer hylingen og gråten hele ettermiddagen. Får han viljen sin er han derimot smørblid. Men skal vi egentlig gi etter?
Det finnes mye informasjon om trassalder og mer og mindre vennlige råd som legger skyld og ansvar på foreldrene og som mener at barna ikke kan noe for det. Jeg er for så vidt enig. Dette er imidlertid en fase man skal komme seg gjennom som familie – ikke bare som enkeltindivider. Og selv om Kari Pape på et foreldremøte jeg var på sa at dersom småen insisterte på å gå til barnehagen i pysj så ville han lære mer av opplevelsen enn mine formaninger, så skal jeg innrømme at det hadde jeg faktisk ikke fått meg til å gjøre. Og Jesper Juul sier at man ikke skal gå på akkord med egne grenser, for da lærer heller ikke barnet å respektere dem.
Gjør det noe om han får viljen sin?Min personlige erfaring er at noen mennesker er bedre til å takle disse prøvelsene enn andre. Og klarer man å beholde roen er halve jobben gjort. Men jeg er fremdeles ikke sikker på om jeg skal gi etter eller stå på mitt når lillegutt tester grensene. For gjør det egentlig noe om han vil at jeg skal kle på ham i stedet for at pappa gjør det i dag, hvis jeg vet at det motsatte er tilfellet i morgen?
Det er dét jeg som forelder lurer på. Når skal han få viljen sin?
Trassalder eller nysgjerrighetsalder – podcast med psykolog Helge Holgersen som gjest
