Du holder rundt det kjæreste du har, og bysser det frem og tilbake. Du prøver å finne ord som kan trøste, og du kjenner at dine egne varme tårer drypper ned på det vakre lille hode som hviler i fanget ditt, som søker nærhet og trygghet.
Det er så sårt å se det lille barnet og vite at du ikke kan overta de vonde følelsene, klumpen i halsen og frykten de føler. Du kan ikke overta det vanskelige og du må se på at barnet strever, og din sorg blir dobbelt så stor.
Et barn som opplever sorg er så meningsløst og vondt, så hjerteskjærende. De fortjener ikke disse vonde og vanskelige følelsene, de fortjener lykke og uvitenhet om hvor vanskelig og meningsløs verden kan være.
Det stikker i mammahjertet når du hører de små hulkene fra den lille kroppen som rister av gråt, som hiver etter pusten og søker etter hjelp.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne overta de vonde følelsene, jeg skulle så gjerne ønske at mine ord var mer trøst enn de er, og jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne gi mine barn en lykkelig og god barndom uten kjennskap til alt det vondt.
Men vi lever på ekte, og verden er ikke en vakker blomstereng med nydelige blomster og solskinn. Livet er like mye en steinet fjellside og et nakent stup.
Jeg får bare håpe at min kjærlighet til mine barn er den trøsten de trenger for å takle veien videre når de en gang skal forlate rede og fly ut i verden. At den omsorgen jeg gir når de sørger nå, skal hjelpe dem gjennom de samme følelsene når de selv blir voksene og når de selv skal trøste sine barn.
Du kan lese flere tekster av Yvonne i bloggen hennes steinihavet
Lytt til podcast om hvordan du kan takle barns følelser:
Og selv nå som det er gått en god stund, er følelsene hans like sterke som den dagen hun gikk bort, siden barnet lar følelsen komme frem til overflaten. Veldig motsatt av det vi voksene ofte gjør.
