Mammakropp er mer enn utseendetJeg vil forsikre meg om at dere ikke oppfatter dette som en negativ tekst. Fødselen er risset inn i tidslinjen min som den største opplevelsen av alle. Jeg blir rørt hver gang jeg tenker på denne dagen. Det å bli mamma er det beste som har hendt meg og jeg var så heldig å bli stormforelsket fra første stund. Men jeg savner litt ærlighet om hva en nybakt mammakropp egentlig er. Vi snakker åpent om strekkmerker, løs hud og forhøyet tall på badevekten. Flott at vi kan prate om det og at vi viser mangfoldet. Men alt dette handler om overflate.
En mammakropp handler ikke bare om utseende. Det stanser ikke slik det blir sagt med at "All smerte er glemt idet du får babyen på brystet." Det utsagnet stemte forresten veldig dårlig for min del. Kanskje fikk det meg til å føle meg litt sutrete, da jeg virkelig følte at det var løgn. Løgn og bedrageri, altså. En slik smerte blir ikke glemt så lett. Jeg kunne memorere den klart og tydelig de to første månedene som fulgte. Det er først nå jeg er i ferd med å glemme. Hvorfor er det sånn, at vi kvinner skal være så fantastiske at vi bare skal glemme intens smerte på grunn av kjærlighet og gjerne være like oppegående og pene igjen rett etter å ha gjennomgått noe så krevende?
Skjedde masse i kroppen – mens jeg bare var midt iNei, det stanser ikke med at barnet blir lagt på brystkassen til mor. For deretter skal morkaken fødes og eventuelle sting sys. Mor, som nettopp har gjennomført en gedigen oppgave, må også forsøke å komme i gang med amming. Jeg følte at det skjedde noe på alle kanter av kroppen min og jeg bare lå midt i. Midt i kroppen, midt i minner, smerte, kjærlighet, forventning, spenning og stolthet. Tusen følelser, tusen tanker.
Hva med alt som ikke blir fortalt?Det var et fantastisk øyeblikk å få babyen lagt på brystkassen. Men hvem er det som videre prater om angsten for å reise seg fra fødesengen? Om tankene om hva som kan skje når du skal prøve å sette beina under deg og vagge bort til nærmeste toalett for å forsøke å tisse. Hvem forteller om blodbad på toalettet, stikkende sting i underlivet, lukt, forslått halebein, etterrier, stråler av melk som spruter i alle retninger og en tilsynelatende evigvarende renselse? Strie strømmer av blod, svette, melk og tårer. Ikke Instagram, i alle fall. For imens far og barselbesøk fikk kose med babyen, måtte mor i tillegg håndtere en kropp hvor alt syntes å være ute av kontroll. Kroppen min bød på flere merkelige opplevelser, der jeg ble stående med et halvveis smil om munnen og spørre meg selv "hva gjør jeg nå?".
Ble du litt rød i kinnene da du i tenårene måtte kjøpe dine første tamponger? Kanskje kjenner du litt på den følelsen fortsatt. Jeg kunne til inntil nylig føle meg litt som ei småflau tenåringsjente når jeg handlet tamponger, og det irriterte meg. Like naturlig som å ha spytt i munnen er det. Kanskje er det den samme følelsen som hindrer oss i å prate om alt det kroppslige vi kan oppleve i tiden etter fødsel. For all del, jeg prøver ikke å fremme oversharing, det kan gjøre meg riktig så utilpass. Det hadde bare vært fint om vi kunne ha pyntet litt mindre på sannheten og heller sagt det mer som det var. Forberedt hverandre og gjort kroppen mer ufarlig. Sannheten er jo ikke ulekker, dersom vi ikke forventer oss å kunne sprade rundt i stringtruse og dufte som en blomstereng rett etter å ha født. Joda, du vil kunne sprade rundt i stringtruse og dufte som en blomstereng igjen. Det tar bare litt tid.
Mannen min så meg på mitt besteSelvfølgelig vil vi være fine for mennene våre. Jeg synes bare ikke det skal utelukke det ekte og utemmede. Vi skal ikke føle at det mest naturlige er unaturlig eller ugreit. Kroppene våre er like naturlige som de hardbarkede, lettkledde trærne som bøyer og reiser seg i stormene som kommer og går ute ved havet. Kroppen er i nærmere slektskap til solide trær, ekstremvær og ville hester enn den er til dukker og porselen.
Ved å bære fram et barn ofrer vi oss selv. Vi gir av vår skjønnhet. Vi gir av vår styrke. Vi gir liv. Et nytt liv som også skal lære seg å være tilpass i kroppen sin.
Jeg føler ikke at mannen, som jeg helst vil være så fin som mulig for, har sett meg på mitt verste etter å ha sett meg føde. Jeg føler at han så meg på mitt beste. Ikke mitt peneste, men mitt beste.
Jeg skammet meg ikke da jeg måtte skrike høyt da pressriene flommet gjennom kroppen min.
Jeg skammet meg ikke da han fikk se blodet renne nedover beina mine, idet jeg ålte meg ut av senga dagen etter. For han satt i den andre senga med babyen vår, som jeg hadde født, i armene sine.
Lytt til podcast: Det ingen forteller deg om tiden etter fødsel Gjest er jordmor Kirsten Jørgensen
