Jeg var fortumlet – babyen stressetDagen etter fødselen var jeg fremdeles litt fortumlet, våknet og barnepleieren var inne for å hente babyen. Det var vel greit tenkte jeg.
De kom tilbake noen timer senere, jeg må ha sovnet igjen. Babyen hadde vært i røntgen, de ville sjekke om alt var som det skulle for han pustet for fort. De konkluderte med at han var stresset etter fødselen, den hadde vært en påkjenning for både meg og han. Jeg hadde fått epidural, noe som førte til blodtrykksfall, jeg måtte ha medisin for å få opp blodtrykket og dette gjorde babyen stresset.
Udugelig" Der kan du se, du som ikke kan føde naturlig. Sånt er ikke bra for en liten baby, syk har du gjort han."
Jeg hadde som de fleste blivende mødre i generasjon prestasjon lest meg opp om amming. Etter fødsel var ikke babyen særlig interessert i pupp, og jeg var vel så tom for næring så det var kanskje ikke mye å hente. Dagene etter var det fremdeles ikke store greia. Jeg var fullstendig klar over viktigheten av morsmelk, bare det beste er bra nok. Jeg tilbydde puppen, pumpet en gang i timen ellers, la han tålmodig til og ventet. Han virka mer og mer utilpass og gråt.
Ammingen var vond både på puppen, med etterriene, uansett liggestilling eller sittestilling på grunn av syingen etter fødselen.
Han tittet frem fra bak meg, så meg i øynene og begynte å stille spørsmål. " Er det noe galt med deg? Med kroppen din? "
Jeg spurte barnepleieren om det var vanlig at babyer skalv slik på hendene, jeg lurte på om han var kald eller om noe var galt. De begynte å sjekke blodsukkeret hans. På grunn av lite morsmelk var stakkaren sulten. Med lavt blodsukker spurte de meg om det var greit at han fikk morsmelkerstattning. Såklart, udugeligheten min sku ikke gå ut over ham mer enn den allerede hadde.
Gråt og fortvilelseStresset på sykehuset, alle følelsene, lite mat og søvn, en sliten kropp og mange påkjenninger gjorde nok sin del. Mens han gråt ble jeg mer og mer fortvila.
Hver gang vi var alene gråt jeg.
Det ble tid for hjemreise, blodsukkeret hadde kommet seg og alle sjekker var fine. Vi var fremdeles én for mye i bilen på tur hjem. Babyen, jeg, samboeren min og Styggen.
Forventninger – og StyggenUkene som kom var fylt med forventninger. Gratulasjoner om babyen, som foreldre. Hvor heldige vi var, stolte og lykkelige. Du bør være lykkelig.
Er det sånn her lykke føles? Styggen tittet ikke bare frem av og til, han hadde hentet stol og slått seg til ro på skulderen. I perfekt høyde for øret, ethvert hvisk og mumling skulle høres. Han og forventningene.
Styggen på ryggen ble en av mine nærmeste, der han satt på skulderen og minnet meg på hvor dårlig jeg presterte. Er det rart man blir usikker og redd?
"Skal ikke du begynne å trene igjen?" "Har du glemt vennene dine?" "Må du bære, trille å vugge hele tiden for at han skal sove?" "Skjemmer du han ikke bort nå?" " Du vet du ikke skal rope til en baby?" "Det er lov å be om hjelp." "Klarer du ingenting alene, hvorfor fikk du barn?" "Som med morsmelk er hjemmelaget barnemat best, ikke bare best men det eneste riktige." "Husker du å sette av tid til kjærligheten, han du fikk barnet med?" "Er det ikke på tide å ta seg en kveld på byen snart?" "Forlenget permisjonstid, skal du aldri begynne å jobbe igjen?" "Vente med barnehage ja, skal ikke bare droppe alt av vaksiner og bli helt hippie?" "Sover han ikke hele natten enda? " "Når har du tenkt å bli lykkelig egentlig?" Og jeg, jeg gråt.
Masse morskjærlighet – men lykke?Morsfølelsen kom tidlig, med én gang, og kanskje før, han ble født. Det var ikke den det sto på. Kjærligheten var ubetinget, fra første øyeblikk. Men at barselstiden er den lykkeligste tiden kan ikke jeg skrive under på. Jeg var ikke spesielt lykkelig.
Jeg var ensom uten å være alene et øyeblikk, jeg var sliten uten en jobb, jeg var frustrert, stressa og fylt av forventninger. Det skjedde mye det første året som mamma, mange mange utfordringer. Før jeg fikk barn var angsten til stede, den var også med på å kamuflere den ellers tydelige depresjonen. For den var ikke lett å få tak på. Angsten og Styggen ble bestevenner. På hver sin skulder satt de to, konspirerte og mente noe om alt.
Det tok kanskje et år, men for hver dag som gikk gråt jeg litt mindre. Jeg ble mer lykkelig. For hvert smil jeg fikk smilte jeg litt mer. Styggen var ikke borte, men han var ikke den eneste som eksisterte lengre. Kanskje han aldri kommer til å forsvinne, men det er liksom greit nå, jeg har lært meg å forberede meg. For hver gang den lille gutten forteller meg at han elsker meg, løper imot armene mine, klemmer og kysser meg, belærer meg om løspupper og dikter opp eventyr – da kan jeg bruke det mot han, Styggen.
Se mammaen også – ikke bare babyenJeg har en oppfordring til deg. Ikke vær redd for å bry deg. All interesse du viser den gravide under graviditeten er vell å fin, men vis at du eksisterer også når babyen er født. Gi minst like mye oppmerksomhet til mammaen som du gir til den nyfødte. Gi mammaen et ekstra blikk, se etter. Er hun lykkelig? Må hun være lykkelig? Hun må ikke det, det er lov å ikke være lykkelig. Med å vise at du bryr deg og er tilstede hjelper du med å senke forventningene og lykke er en større mulighet.
Mitt kjære barn, vit at du var høyt ønsket og elsket lenge før din start. Jeg bare sleit litt med overgangen til å bli en mamma.
Oppdatering
For ganske nøyaktig tre år siden lyste graviditetstesten igjen positivt, 13. desember 2017.
En ny graviditet var ønsket, men litt skummel selv om. Det som er kommet inn skal på et vis ut, og jeg var redd for en ny fødsel etter forrige i 2014. Dette var jeg ærlig om på første kontroll med jordmor, vi snakket sammen og satte opp ekstra kontroller og jeg fikk tilbud om NyStart fra sykehuset som vi takket ja til. Der var det samtaler, fødselsforberedende, fødebrev, gjennomgang av forrige fødsel om og om igjen – virkelig bearbeidet den og alle følelsene rundt.
Plutselig var jeg klar, og jenta kom 12 dager før termin – 07.08.2018. Denne fødselen var helt annerledes. Startet med vannavgang FØR termin, men riene kom ikke, så 24 timer etter ble jeg satt på drypp. Her var sykehuset og jordmødrene helt fantastiske. De så meg, snakket med meg og ga meg trygghet. Vi ble enig om å ikke skru opp dryppet før jeg følte meg klar, så hver gang spurte de.
Tre timer etter dryppet ble satt, måtte de klippe opp trusen min, for ut skulle den lille.Jeg hadde ønske om å ta henne imot selv, så mens de klippet opp og gjorde seg klar for babyen, fikk mannen min beskjed om å hjelpe meg opp slik at jeg kunne ta henne imot selv.
Og det gjorde jeg. Den lille jenta nesten spratt ut, og kom rett opp til oss. Jeg hadde ikke rukket på kle av meg t-skjorten heller, så det ble ikke helt hud til hud med en gang. Men det var et magisk øyeblikk.
To helt ulike utgangspunkter, to helt ulike fødsler, to helt ulike barn men akkurat like ønsket og elsket.
Oppfordring – snakk med noen om de vanskelige følelsene uansett hvor dum og teit det kjennes ut.
