Hvordan bygge sunn selvfølelse hos barn?
Alle barn er ulike. Det er vår oppgave som foreldre og andre omsorgspersoner å bli kjent med barnet, og møte det unike barnet på en god måte. Her er noen faktorer vi vet kan være med å bygge opp barnets selvfølelse:
Gode relasjoner
Relasjoner preget av respekt og tillit der barnet opplever trygghet og omsorg, samt at de voksne ønsker å være sammen med og bli kjent med det, gir god grobunn for selvfølelsen.
Å bli tatt på alvor
Det er så fort gjort av oss voksne å frata barnet dets egen subjektive opplevelse fordi vi ser annerledes på situasjonen, eller fordi vi ikke klarer å romme barnets eller våre egne følelser i situasjonen. Kommentarer som: Det er da ingenting å gråte for, eller det er da ingenting å være redd for, er eksempler på hvordan vi kan frata barnet dets egen opplevelse av hendelsen og ”ugyldiggjøre” dets følelser.
Fram til barn er cirka 12 år har de full tillit til foreldrene sine, og tror mer på foreldrenes ”sannhet” om dem enn på sine egne opplevelser. Hvordan kan barnet lære seg å stole på sin egen opplevelse av verden hvis denne ikke anerkjennes, og barnet dermed ikke blir tatt på alvor? Dersom barnet må tilpasse seg på opplevelsene sine utvikler det ikke sitt egentlige jeg som er kjernen i sunn selvfølelse.
Anerkjennelse av følelser
Prøv å romme barnets følelser og reaksjoner. Ingen følelser er ”feil,” men ikke alle måter å uttrykke dem på er like heldige. Barnet trenger å vite at det er ok å være for eksempel sint, lei seg, redd, men at det ikke kan slå andre, kaste og ødelegge ting eller lignende. Gjennom å gjenkjenne og anerkjenne barnets følelser og behov, hjelper vi dem å danne seg en oppfattelse av seg selv på innsiden. Barnet trenger også hjelp for å utvikle måter å uttrykke følelsene sine på. Dette skjer i samspill med de voksne
Å bli forstått
Det er også viktig at voksne anerkjenner og prøver å møte barnets behov. Noen ganger kan behovet være en klem, andre ganger å bli lyttet til, dullet litt med, svar på spørsmål eller ord eller handlinger som viser at man setter pris på barnet. At en voksen ser, forstår og prøver å sette ord på, fungerer som en gyldiggjøring av følelser og behov. Dette er avgjørende for hvor godt barnet lærer seg selv å kjenne og hvordan barnet på lang sikt forholder seg til seg selv.
Respekt for barnets grenser!
Ingenting er så destruktivt for selvfølelsen som det å bli utsatt for krenkelser, enten det er fysisk eller verbalt.
Bruk av jeg-språk
Jeg-språk gjør budskapet vårt personlig og tydelig, og det er lettere for barnet å forstå hva vi vil og ikke vil. Når barnet gjør noe man ikke liker, kan man være tydelig på hva man vil uten å fordømme det barnet gjør; Nå vil jeg at du tar på deg yttertøyet så vi kan gå i en vennlig tone, og prøve å styre unna setninger som: Alltid må du somle sånn om morgenen! Ord som alltid og aldri er forøvrig ord som er svært definerende, og er derfor best å unngå.
Skille mellom person og handling/oppførsel
Man trenger ikke like alt barnet gjør, men det er viktig å vise at man er glad i barnet selv om det gjør noe man ikke liker. Unngå å bruke ”Du er….” hvis du i sinne kritiserer barnet: Du er en sutreunge! Du er en grisunge! etc. Dette kan bli en negativ selvbeskrivelse, og skaper et dårlig selvbilde.
Hvis du er sint for noe barnet gjør, og ikke klarer å samle deg nok til å gi en mer konstruktiv tilbakemelding, bruk heller setninger som ”Nå synes jeg du sutrer!” ”For et griseri!” som kritiserer oppførselen, ikke personen. Ideelt sett prøver man å forstå hva som ligger bak sutringen, og gir barnet andre måter å møte sine behov på;
Er du trøtt etter en lang dag i barnehagen? Kom så setter vi oss og slapper av og leser en bok sammen før jeg begynner på middagen. 
Og på gode dager ser man kanskje griseriet som resultat av barnets nysgjerrighet eller lek, og kan gi en respons som understøtter disse gode kvalitetene samtidig som man sier hva man ikke liker at barnet gjør, og sier hva det kan gjøre i stedet; jeg forstår godt at du vil leke med gjørme, det ser veldig gøy ut! Men jeg vil ikke at du skal smøre det på husveggen. Du kan heller ta det med bort i sandkassa. Dersom barnet oppfører seg på en måte du finner uakseptabel, prøv å finne ut hva som kan ligge bak adferden. Ikke bare irettesett barnet, med se avvikende adferd som en invitasjon til å sette seg inn i barnets virkelighet.
Unngå ”flinkhetsfella”
Det er så fort at vi voksne sier «så flink du er!» i mange ulike situasjoner, også de som bare er kos og lek. I slike situasjoner kan man heller vise oppmerksomhet ved holde fokus på opplevelsen eller kvaliteter hos barnet, og bruke kommentarer som: Oi, det er gøy ut! eller Så høyt du har klatret! Jeg synes du er så modig eller Har du laget kort til bestefar?! Så omtenksom du er.
Mulighet for medbestemmelse
Å få valg gir barnet en opplevelse av å kunne påvirke eget liv, noe som er viktig for trivsel og livsglede. Gi valgmuligheter der det er mulig, og vær samtidig bevisst eget ansvar for hva du mener barnet kan få bestemme. Det å få valg gir barnet en opplevelse av at egne ønsker betyr noe. Gi barnet kun valg de er kvalifiserte til å ta, og gi reelle valg. Barnet bør ha rett til selvbestemmelse, men ikke til å dominere over andre.
Inklusjon og informasjon
Gi barnet oversikt og informasjon om dagligdagse gjøremål, planer og viktige hendelser, slik at det har forutsetninger for å samarbeide og komme med innsigelser. Å få komme med innsigelser, selv om disse ikke kan tas til følge, er en viktig del av det å bli hørt. Det er også viktig at barn får vite om dødsfall, psykisk eller fysisk sykdom i familien, samlivsproblemer med mer. Informer barnet, svar på spørsmål - ikke unnvik med intensjon om å ”skåne” barnet. Det barn ikke vet har de vondt av!
Barn skal ikke vite alt, men de trenger noen overskrifter, og de trenger å vite at de voksne tar ansvar. Barn har en egen evne til å plukke opp signaler, og får med seg mye mer enn vi ofte tror. Dersom de ikke får informasjon er det stor fare for at barnet tar på seg skylden for det som ikke er bra, og dette er meget uheldig for selvfølelsen.
Interesse for og tilstedeværelse i barnets verden
At man viser barnet at man ønsker å være sammen med det er viktig for barnets følelse av seg selv og sin egen verdi. Gjennom å kose seg sammen, smile, le, søke blikkontakt, lytte til barnet og vise interesse for det barnet interesserer seg for, og ved å være tilgjengelig både fysisk og mentalt, skapes god tilknytning som er selve grunnsteinen i sunn selvfølelse. Dette krever at man i perioder i løpet av dagen legger bort nettbrett, aviser, telefoner og andre ting som tar oppmerksomheten bort fra barnet.
I utvikling – sammen
Barnet setter gang på gang foreldrenes egen selvfølelse og integritet på prøve. Vi kan lære mye om oss selv og utvikle oss i samvær med barnet dersom vi er villige til å reflektere rundt egne følelser, reaksjoner, tanker og handlinger. Barn vekker mange følelser i oss – både gode og vonde, og de trykker ofte på de «riktige» knappene der vi kommer i kontakt med både den beste og den verste utgaven av oss selv. Ved å bli bevisst disse triggerne og hva det gjør med oss, kan vi få en større forståelse av, og bli bedre kjente med oss selv.
Vi er alle feilbarlige, og vi voksne kan selvfølgelig ikke klare å møte barna våre på en god måte hele tiden. Det handler ikke om å være en «perfekt» forelder, men om å være en bevisst, tilstedeværende og autentisk forelder som våger å være i utvikling sammen med barnet. Det å tillate seg å gjøre feil og å være sårbar, og å kunne be om unnskyldning og å be andre om hjelp når man trenger det, er også en del av det å ha en god selvfølelse.
Som bevisste foreldre og omsorgspersoner gir vi barnet mulighet til å utvikle både en sunn selvtillit og en god selvfølelse. Dette gir barnet ballast til å takle utfordringer i livet på en god måte, samt til å kunne glede seg over livet og nyte det, og hvem ønsker ikke det for barna sine?
Kilder:Jesper Juul; Ditt kompetente barnGuro Øiestad; Selvfølelsen hos barn og ungeElisabeth Gerhardsen; Vil ikke. Gjøre selv!Jesper Juul; Notater fra FamLab seminarledekurs
