Var det jeg som tråkket rundt i åttetall rundt i stua mens jeg gråt synkront med deg. Var det jeg som stadig sa jeg ville fraskrive meg oppgaven, og samtidig måtte inn om natten og sjekke om du pustet. Var det jeg som rugget sengen din hver kveld til jeg fikk melkesyre i armene, og bare så frem til det ene døgnet i uka da besteforeldrene tok deg.
Var det deg som var syk nesten sammenhengende de to første leveårene. Var det deg som aldri likte deg i kaos med mange barn, som gråt hver dag jeg forlot deg i barnehagen og sto alene og betraktet de andre som lekte. Var det deg som slet med de sosiale kodene, med språket, med utviklingen, med det meste.
Var det jeg som sto på andre siden av veggen og gråt etter at jeg hadde levert deg i barnehagen, som følte meg som en forbryter og samtidig lengtet sårt etter noen timer med ro. Var det jeg som skammet meg, mest over meg selv fordi jeg følte alt var min feil. Et eller annet sted måtte jeg ha feilet som mor, ettersom det ikke gikk så bra med deg. Og nå klarte jeg ikke å fikse noen ting.
Var det deg som begynte på skolen og ble en annen gutt fra første dag. Var det deg som elsket rutinene og skolefagene, og de andre som elsket ditt behagelige vesen. Var det deg som snudde ryggen til konflikter og aldri sladret eller snakket stygt om noen. Var det deg som alltid ble satt til å ta deg av de nye, fordi lærerne forsto at du visste litt om det.
Var det jeg som så hvordan du hadde vokst på alt du hadde vært gjennom, og som forsto at det kan være like fint å la en konflikt gå som å gå fullstendig inn i den. Var det jeg som var så inderlig glad og lettet for å se deg sånn at jeg måtte gråte en skvett hver kveld, kunne virkelig livet snu som denne måten.
Er det deg som kommer inn i sengen min hver morgen før du skal på skolen, gir meg en klem og sier du elsker meg. Er det jeg som trekker deg ned til meg og forsøker å pakke deg sammen som en baby, for å ta igjen for alle gangene jeg ikke holdt deg med glede.
Er det deg som gjør lekser, øver på fotball og passer på brødrene dine, og spør om jeg synes du er en grei gutt. Er det jeg som sier at du er mer enn grei, du er verdens beste sønn og storebror. Og jeg vil elske deg uansett hva du er, bare fordi du er barnet mitt. Kjærligheten for deg ligger i bunnen og overvinner alt. Selv når jeg er sint, frustrert og oppgitt elsker jeg deg.
Hvem blir deg i fremtiden, min sønn. Blir du rusmisbruker, ender du opp på gata, vil jeg vandre gatelangs hver kveld og speide etter deg og aldri, aldri gi opp, fordi du fremdeles er barnet mitt. Eller vil du bli kokk, som du har lyst til nå, og invitere meg på middag, og vi vil le og snakke om at kokkeleringsgenene på ingen måte er fra meg. Blir du alvorlig syk, vil jeg sitte på sykesengen hver dag og tenke at alle som har friske barn ikke må ønske seg noe annet i hele verden, eller vil du spille på et fotballag, som du drømmer om, og jeg vil stå på sidelinjen og heie altfor høyt på deg.
Det var deg som for noen uker siden sa du måtte prate med meg, og denne samtalen hadde du grudd deg til lenge. Hvordan skulle det gå med meg når du en gang giftet deg og fikk barn. Da kunne du ikke være så mye sammen med meg som før. Du måtte jo ta deg av mest av barna dine. Men du lovet at du ville elske meg like høyt og at du ville komme mye på besøk.
Det var jeg som måtte gråte litt, fordi jeg husket hvordan jeg tidligere kunne hungre etter noen timer for meg selv. Nå gråter jeg bare jeg skal være borte fra deg en helg, fordi jeg vet tiden er så begrenset. Samtidig er det vakkert å se hvordan du vokser deg til en stor, fin og selvstendig gutt, som allerede nå snakker om å forlate redet. Og det sa jeg til deg, at det blir trist når du flytter, men at jeg også er glad du er trygg og selvstendig nok til det. Det er naturens gang. Det viktigste i livet vil bli barna dine, akkurat som det viktigste i mitt liv er deg og brødrene dine. Barna dine er lette nok til at du kan bære dem. Foreldre er det tyngre å bære. Det skal du få slippe.
Det var deg som klemte meg og sa du var lettet. Det var jeg som holdt deg akkurat lenge nok til å blunke bort tårene. Fordi dette kommer du til å forstå når du en gang får egne barn, at det er så smertefullt å holde det mennesket du elsker mest i hele verden og vite at en dag skal du miste det. Naturen er så skjør og foranderlig, og det er ikke til å tåle. Men kanskje kan det gjøre oss bedre til å ta vare på øyeblikket, alt vi har, her og nå.
Vi skal prøve å ikke dvele i fortiden eller bekymre oss for fremtiden, selv om begge deler er like vanskelig.
Kanskje hjelper det å tenke at det aldri er for sent å reparere en turbulent og smertefull start. Det har vi to blitt et bevis på, min sønn. Dessuten kan fremtiden ha gode overraskelser på lur. Nei, det blir ikke alltid så bra som man skulle ønske. Men det kan bli bedre. Det kan bli bra. Det kan til og med bli bedre enn bra.
Kjærligheten for deg har vært der hele tiden, men det har vært så mye skurr i veien. Nå er skurret borte. Og det er jeg som sier at jeg elsker deg høyere enn himmelen. Og jeg håper det blir deg som vet at jeg har gjort mitt beste, på tross av mine feil og mangler.
Uansett hvordan dagen har vært har jeg alltid gått inn til deg etter at du har sovnet, strøket deg over pannen der storkebittet har bleknet helt. Eller, ikke helt. Hvis du løfter opp håret og ser godt etter kan du så vidt skimte konturene av det. Du er helt annerledes, samtidig som du er den samme som kom ut av kroppen min for ti år siden. Jeg hvisker i øret ditt at jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Og jeg håper du fremdeles hører ordene mine den dagen jeg ikke er der lenger, at de er sunket inn i deg for alltid og blir med deg inn i hver drøm, ut i hver ny dag.
Klem fra din antisupermamma i evighet
PS! I boken min, Antisuper - å leve best mulig som et helt vanlig menneske, skriver jeg konkret om hva du kan gjøre for å være mer "her og nå" og dermed oppleve mindre stress og bekymringer.
