Ser det kun i speiletDet var da jeg reiste meg fra toalettet at jeg så det. I det litt sterke baderoms lyset, skimtet jeg plutselig flere røde streker som strakk seg frem på undersiden av magen. Jeg har ikke sett de før, da de ikke syns i mitt syn som er ovenfra og ned. Fra navlen og opp er jeg helt fin, fra navlen og ned derimot...
Jeg blir overrasket over den brå og sterke trangen til å gråte, men holder det i meg. I stedet snur jeg meg fra side til side og studerer magen innbitt. Jeg gjør et forsøk på å løfte magen litt opp og lene meg lett bakover slik at det rammede området syns bedre, men jeg slutter med det like raskt som jeg begynte. Det så jo bare enda mer fryktelig ut fra den vinkelen.
Hvorfor nå?Så kommer forvirringen. Hvorfor har jeg fått dette nå? Med storebror fikk jeg nesten ingen, bare et par stykker. Da la jeg også på meg mye mer, og hadde enda mer vann i magen. Hvorfor kommer det nå som magen er mindre, vekta lavere og presset fra vannet ikke så stort? Hvorfor kom det ikke med storebroren i stedet? Jeg skjønner at det er spørsmål jeg aldri vil få svar på, men de plager meg uansett like mye.
Panikken er det neste som tar meg, etter at jeg har fått undertrykt tårene og forvirringen. Jeg er jo bare i uke 33, det er kanskje mange uker igjen! Hvordan skal magen se ut til termin, om den ser slik ut allerede nå? Jeg tar meg selv i å ønske at fødselen allikevel hadde gått i gang i uke 30, slik at jeg kanskje hadde sluppet dette, men må raskt omvende meg. Dette er da ikke viktigere enn babyens ve og vel, det mener jeg virkelig av hele meg, det er bare så fryktelig, fryktelig trist.
Les også:
Til alle menn: sannheten om gravide
10 løgner folk sier til gravide
Har du sett på magen?
Han vil aldri få se meg naken igjen!Strekkmerker forsvinner aldri. Kanskje blekner de, men du vil alltid ha de med deg. Man er brennmerket, av det å bli mamma. Erkjennelsen synker dypt ned i meg. Jeg kan ikke få gjort noe med det, jeg må bare ta meg sammen og komme over det. Aksepten finner ro i meg, men jeg er fortsatt uendelig lei meg. Senere i uka forteller jeg mannen min høytidelig at han aldri vil få se meg naken igjen, og blir ekstra nøye med å pakke med inn i håndklær etter at jeg har dusjet.
Mannen min ser lettere paff ut av min bekjentgjøring, og strever med å holde latteren inne mens han uten å bry seg forteller at han syns jeg er like vakker med og uten strekkmerker. Det er meningen at det skal oppmuntre meg og etter hvert gjør det nok det, men akkurat nå provoserer det meg bare. Skjønner han ikke hvor alvorlig dette er?
TristNei, takke seg til, akkurat nå skal jeg la meg selv og forfengeligheten min sørge i fred. Det er kanskje trivielt, men like fullt trist. Å huske på hva som virkelig betyr noe her i livet, det kan jeg gjøre en annen dag. En annen dag, når babyen er her, skal jeg gå over til å kalle dem mammamerker, og kanskje, bare kanskje, kunne bære dem med stolthet.
Jeg har rundet 33 uker, og har bare en uke igjen til det store målet vårt om å komme til uke 34. Fortsatt hviler jeg, men dagene går jo allikevel.
