Gravidlykken slår endelig inn over meg!

Les også:

IKKE si dette til gravide!

Følte meg ikke vel som gravid

Ikke bare rosenrødt å være gravid

Ikke over ennå
Det går bra den første dagen, så neste dag blir jeg med mannen min ut for å ukehandle mat. Også det går fint, helt til vi er i bilen på vei hjem. På den korte turen, kjenner jeg de nå så velkjente brekningene komme, og det raskt. Jeg skynder meg å tømme en pose for varer, og rekker det akkurat før oppkastet setter i gang. Resten av kvelden spyr jeg to til tre ganger i timen, helt til den lille magesyren som er igjen er blandet ut med blod.

Utmattet, blir jeg liggende på baderomsgulvet å gråte. Kroppen orker ikke mer, og ikke jeg heller. Overlever jeg uten tablettene? Nå har jeg jo ikke spist eller drukket siden formiddagen, og fortsatt spyr jeg, klokken elleve på kvelden. Har jeg håp om at det brått slutter, eller vil jeg bare være så dårlig uten tablettene? Kan jeg la det gå så langt at jeg må legges inn på sykehuset igjen? De vil jo uten tvil sette meg på medisiner straks jeg kommer inn, og da er jeg like langt.

Jeg tørker tårene og henter en tablett. Ved alt hell sovner jeg like etterpå, slik at den får virke. Nå er eneste lyspunktet denne uken ultralyden. Jeg gleder meg masse, men blir mer og mer nervøs etter som timen nærmer seg. Kanskje er det frykten for tablettene, eller den hysteriske siden av meg som uventet dukket opp denne graviditeten, men jeg er livredd for at noe er galt med babyen min. Ikke kjenner jeg så mye liv heller. Jeg har lurt på om jeg har kjent bevegelse helt fra uke fjorten, men siden det er så sporadisk blir jeg brått usikker. Kanskje det ikke er liv jeg kjenner i blant, men bare innbilning? Vil vi få dårlige nyheter på ultralyden?

Livredd
I det vi kjører til sykehuset, kald svetter jeg i hendene, så redd er jeg. All frykten har samlet seg opp, og lagt seg som is rundt hjertet mitt. Jeg prøver å minne meg selv på at dette er et stort øyeblikk, og at vi kanskje får vite om det er en gutt eller jente vi venter, men det hjelper ikke. Jeg småprater i stedet nervøst med mannen min, og er glad for at lillegutt er hjemme med barnevakt. Typisk min flaks, får vi sikkert en ung, uerfaren jordmor som ikke klarer å se noenting heller, verken av gode eller dårlige nyheter.

Jordmor som henter oss, viser seg å være alt annet enn ung og uerfaren. Ved alt hell, er det den samme, stramme, godt voksne jordmora som vi hadde med lillegutt sin ordinære ultralyd. Et øyeblikk blir jeg nesten hoppende glad, hun vet jeg at kommer til å se det, om det er noe galt. Så får vi en liten nedtur, jordmor informerer om at de har problemer med det ultralydapparatet som må brukes, og de andre er opptatt. Den hun bruker er for øyeblikket til reparasjon, men vi kan ta unna det praktiske først.

Ikke risikosvangerskap likevel
Vi snakker lett om hvordan det går med meg etter innleggelsen hun har lest om, mens vi venter. Samtidig legger hun inn informasjonen min på pc’en sin. Jeg får også god tid til å stille spørsmål om hvordan hun tror jeg vil ha det lenger fremme i svangerskapet. Tror hun jeg vil få enda flere plager enn kvalmen og bekkenløsningen, slik jeg var uheldig og fikk sist? Denne jordmoren er den første som helt tydelig sier at jeg like godt kan slippe det. Overraskende, definerer de meg ikke som et risikosvangerskap en gang. Dette svangerskapet er en ny sjanse, og en ny baby. Alt kan gå helt bra, faktisk tror jordmor helt sikkert at det kommer til å gjøre nettopp det.

Jordmor er så positiv, at jeg kjenner det smitter over på meg. Kanskje jeg ikke kommer til å møte på flere problemer de neste 23 ukene? Så faller jeg ned på bakken igjen. Jordmor spør om vi ikke vil komme tilbake i morgen for selve ultralyden, siden dette tydeligvis tar tid? Frykten slår meg igjen, og alt det jeg gruet meg for. Nå er vi jo her, og så skal vi ikke få svar? Jeg rister panisk på hodet og det detter ut av meg at nei, det vil jeg ikke, ikke nå som jeg har gruet meg så fælt! Jordmor ser forundret på meg, mens mannen min redder det inn ved å påpeke at vi jo har barnevakt, så vi venter gjerne litt til.

Les også:

Guttemage eller jentemage?

Myter og kjerringråd om barnets kjønn

Fikk vite at hun ventet jente – ut kom Tobias

Gutt eller jente?
Heldigvis kommer ultralydapparatet brått trillende, og de får satt det opp. Nå fungerer det, og jeg får lagt meg på benken. Før hun får startet, skynder jeg meg å si at vi gjerne vil vite kjønnet, dersom hun kan se det. Overraskende nok, styrer jordmor rett mot beina, og har visst fått en særdeles god vinkel for hun ser med en gang hva det er. For oss er det ikke like enkelt, men jordmor forklarer lett at her er det flatt, så dette er en jente!

En jente, det er en jente! Jeg hadde rett, morsfølelsen hadde rett! På et øyeblikk blir jeg full av følelser, og må bite meg i leppa for ikke å gråte, så stas syns jeg det er. Jeg ser at mannen min trenger noen sekunder ekstra på å fordøye det som for han kommer som en overraskelse, men vi gleder oss raskt begge to. Så glad er jeg, at jeg knapt får med meg noe før jordmor avslutter og sier at alt ser flott ut. Lettere paff, må jeg spørre henne om hun er helt sikker på at alt så bra ut og om jenta virkelig så frisk ut? Det er jordmor helt sikker på, og sender oss ut igjen med et par uklare bilder. Akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om de dårlige bildene, babyen vår er frisk, og ikke bare det, men en jente også! Isen rundt hjertet er erstattet med masse, varm glede. Gravidlykken slår endelig inn over meg, og jeg gleder meg til de neste månedene.