Hyperemesis gravidarum

Les også:

Graviditeten kunne da gått helt fint uten kvalme?

Besatt av kvalme

Hvorfor blir noen ekstremt kvalme?

Dette kan ikke fortsette
Samtidig innser jeg at dette ikke kan fortsette, så jeg lover å komme på time hos legen dagen
etterpå. Så kan hun få bestemme hva jeg bør gjøre, etter å ha tatt noen prøver. Hele ettermiddagen holder jeg på den tanken, at jeg bare må klare meg til i morgen, selv om spyingen bare tiltar. Mannen tar med lillegutt til foreldrene sine, da jeg ikke vil ha han hjemme når jeg spyr så ukontrollert. Vaskebøtta er med meg overalt, da jeg aldri vet om jeg rekker fram til badet før jeg spyr.

Først når det nærmer seg kvelden, og jeg kaster opp hvert kvarter, forstår jeg at jeg må få hjelp. Oppkastet inneholder nå like mye blod som magesyre, og jeg makter ikke mer. Min mor kommer og kjører meg til legevakta, som igjen sender meg til akuttmottaket. Begge steder tar de prøver, mens jeg fortsetter å spy. Den snille legen på akuttmottaket tar en ultralyd som bekrefter at jeg er 9+1 på vei, og legger meg inn. Mirakelet i magen er blitt 20 mm stort, mens jeg er kraftig dehydrert, noe som vises både på blodprøver og urinprøve.

Innlagt hele uka
Først etter to døgn med mellom 5 og 6 liter intravenøs væske i døgnet i blandet kvalmestillende, begynner jeg å tisse ordentlig igjen. Hele uka må jeg ligge på sykehuset, så nede er kroppen. Jeg orker ingenting, ikke en gang å se på tv. Alle krefter går med til å se i veggen. Det eneste jeg makter å tenke på, er hvorvidt vi bør få flere barn etter dette. Jeg ønsker meg jo mange barn, men hvis alle svangerskap skal bli som dette, vil jeg huske denne følelsen. Jeg vil huske nøyaktig hvor ille den verste dagen er, før jeg finner på dette en gang til. Så jeg maner kroppen til å lagre denne følelsen, så sterkt at ikke babyrusen etter fødselen sletter det ut igjen, som det gjorde sist.

De første dagene får jeg ikke mat, og det er ikke før på dag tre at oppkastet gir seg. På dag fire får jeg spise en Mariekjeks og verdens minste brødskive, samt en liten kopp suppe. Verdens søteste jordmor har funnet den fineste koppen, og påpeker viktigheten av små, søte måltider når man orker så lite mat. Som ved et mirakel, holder det seg nede.

Les også:

Gravid 9 uker

– Det beste var bare å ligge helt stille

Manglende krefter
Oppmuntret av matinntaket, spør jeg jordmor på kvelden om å få ta en dusj. Etter fire dager, føltes det på tide. Jordmor er positiv, og hjelper meg inn i dusjen og med å dekke til intravenøs stativet. Dessverre tar kreftene slutt, før jeg i det hele tatt får av meg klærne. Heldigvis vil ikke jordmor gi seg når vi først har kommet så langt, så hun ringer på enda en pleier til å hjelpe oss. Sammen får de dusjet meg og vasket håret, før de hjelper meg på med litt klær igjen og får meg i seng. En hvilken som helst annen dag ville jeg blitt så flau, men nå er jeg bare takknemlig.

Dag fem går jeg over til tabletter i stedet for intravenøs, og klarer både å drikke og spise bittelitt uten å kaste opp. Ettersom mannen min er hjemme og kan passe på meg, får jeg lov å reise hjem. Jeg er så klar for å komme hjem, og få kose med lillegutt, men er samtidig bekymret. Er jeg bedre nå permanent, eller vil det komme tilbake? Vil det gå fint for mannen min å måtte passe på meg også, eller blir det for mye?

Gjensynsglede
Til tross for bekymringene, har jeg aldri opplevd større gjensynsglede, enn når sønnen min kaster seg rundt halsen min i det jeg går inn døra hjemme. Han prater høyere enn noensinne, og både ler, smiler, og skravler lenge. Så liten som han er så forstår jeg ingenting, men det gjør godt for mammahjertet. Det er ingen tvil om at han er overlykkelig for å se meg!

Jeg bestemmer meg for å gjøre alt jeg kan for å holde meg hjemme fremover, samtidig som jeg er evig takknemlig for de snille menneskene på sykehuset. Uten den hjelpen jeg har fått denne uka, aner jeg ikke hvor jeg ville vært. Fra jeg ble gravid har jeg til nå gått ned åtte kilo totalt og det holder, selv om jeg har litt å ta av. Neste mål nå er å få i meg mat og holde den nede, selv om det er medisin som må til.