Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Historisk sett var lydighet det selvfølgelige målet i mange generasjoner. Samfunnet var autoritært og det samme var de fleste familier, utdannelser og arbeidsplasser. Man klarte seg rett og slett best sosialt om man var oppdratt til å lystre autoritetene. Det er derimot mer tvil om hvorvidt man klarte seg psykologisk og eksistensielt.
Så kommer plutselig den anti-autoritære, demokratiske bølgen veltende innover samfunnet. Kvinnene gjorde opprør mot undertrykkelsen og vår kunnskap om barn eksploderte og endret fullstendig vårt syn på dem og på barndommen i det hele tatt. I et par tiår diskuterte man hva som var best av den ”gode” gamle autoritære oppdragelsen med mange regler, faste rammer og straff, og en friere og demokratisk oppdragelse. Til slutt oppdaget man at ingen av dem egentlig var hensiktsmessige.
Skal de tro studiene som er gjort på emnet, er verken den autoritære eller frie familien et godt sted for barn å vokse opp. Den typen som kommer best ut i studien, er den man kaller den ”autorative oppdragelsen” – det vil si der foreldrene er autoriteter for barna, men uten å være autoritære. Hvor foreldrene vedkjenner seg makten, påtar seg lederskapet og viser omsorg for barnas integritet.
Det store spørsmålet blir da: hvordan gjør man det? Og her er det heldigvis mange ulike meninger og etter hvert mange erfaringer fra mange forskjellige familier.
Hvordan skal vi være foreldre nå da?
Realiteten er nemlig at de som ble foreldre for 15 år siden, og i dag, og i morgen, er de første foreldrene i verdenshistorien som skal prøve seg på denne måten å oppdra barn og unge på. Det er ikke nok å unngå det vi syntes foreldrene våre ikke gjorde riktig, eller finne en ”guru” blant forfattere og spesialister og dyrke det.
Barn er utrolig forskjellige og det samme er deres foreldre. Det som føles riktig og fungerer i en familie, gjelder ikke automatisk i en annen. Selv helt grunnleggende ord som ”grenser”, ”omsorg”, ”rammer”, ”oppmerksomhet” og lignende forstås forskjellig avhengig av personlige erfaringer og holdninger. Sånn skal det være og det er bare bra! Alternativet er uniformering og dermed objektgjøring og overgrep mot de viktigste menneskene i våre liv.
Unngå metoder på barneoppdragelse
Det er altså ingen god idé å shoppe rundt etter ”metoder” når det gjelder barneoppdragelse. Derimot er det en god idé å bli klar over sine verdier: Hva tror jeg på? Hva tror jeg er godt for mennesker? Hvilke av verdiene jeg fikk med meg hjemmefra, har vist seg å være verdifulle og konstruktive i mitt eget liv, og hvilke må jeg sortere bort?
Barn vil i utgangspunktet helst samarbeide med, og glede sine foreldre hver eneste dag. Når de ikke gjør det, kan det være fire årsaker til det:
– Foreldrene har mistet evnen til å glede seg, og bruker all energi på problemer.
– Barna kan ikke samarbeide mer enn de allerede gjør uten å komme til skade.
– Barna har ikke fått nok tid til å lære å forstå hva foreldrene ønsker seg.
– Uten å være klar over det, legger de voksne hindringer i veien for barna sine.
