Svar:Du har rett i at denne debatten nesten ikke eksisterer i det offentlige rom. Et ubønnhørlig krav om politisk korrekthet har gjort det umulig å si noe uten at foreldre, pedagoger eller politikere føler seg tråkket på tærne. Jeg har hverken lyst til eller trening i å være politisk korrekt og vil gjerne svare deg så godt jeg kan på den begrensede plassen jeg har til rådighet.
La meg begynne med å slå fast:
-- At vi i Norden generelt har verdens beste småbarnsinstitusjoner, som sterke og sunne barn neppe «tar skade av» å oppholde seg i. Derimot er det tvilsomt hvor godt institusjonene klarer å ta vare på de svakere og sårbare barna. Grundig dansk forskning viser at det i mange barnehager er slik at de sterke barna får mest konstruktiv oppmerksomhet fra personalet, mens de svake får minst. Altså det omvendte av hva som burde være tilfellet.
-- At barnehager i løpet av en generasjon har utviklet seg til pedagogiske tvangsanstalter på linje med skolen. Hverken barna eller foreldre flest har et reelt valg. Når de fleste barn er tilfreds med barnehagen «sin», kan man ikke bare regne med at alt er i sin skjønneste orden. Jeg anser det faktum at de fleste barn i Norden tilbringer ca. 25 000 timer i barnehage, SFO og grunnskole for å være forrige århundres største sosiale eksperiment. Og meg bekjent eksisterer det ingen forskning som ut fra en helhetsbetraktning har analysert konsekvensene av dette -- for barna, relasjonen mellom barn og foreldre, barnas menneskelige og sosiale kompetanse og samfunnet. Tvert imot peker man entydig på foreldrenes innsats hver gang en ny problematikk fanger oppmerksomheten. Det startet fordi samfunnet hadde bruk for kvinnene i arbeidslivet -- ikke ut fra et ønske om bedre omsorg for barna. Vi kan ikke endre denne prioriteringen. Men vi burde nok interessere oss mye mer for konsekvensene slik at pedagogikken kan oppdateres.
Ikke generaliserDet er etter min erfaring og mening generelt sett ingen tvil om at alle parter ville vinne stort på å gjøre det mulig for foreldre og barn å være sammen de første tre årene av barnets liv. Men det er nesten meningsløst å si det så generelt. Ca. fire prosent av barna kan være glad for at de ikke skal være sammen med mor eller far hele døgnet. Det eksisterer også noen barnehager der standarden er så lav at de burde være forbudt for barn. Og endelig gjenstår det store spørsmålet om hvem som tjener på at man velger det ene eller det andre.
Du skriver for eksempel at du har valgt å ha datteren deres hjemme de første tre årene for hennes egen skyld. Men du har kanskje valgt det for din egen skyld -- for som mor å kunne se deg selv i øynene med god samvittighet? Eller for å kunne ta imot og nyte de mange gavene som barn skjenker foreldre som vil ta dem imot og pakke dem ut? Spørsmålet om hva som er best for barna, er for unyansert. Det egentlige spørsmålet er hva som er best for den enkelte familie ut fra hvordan den vurderer sin situasjon, sine behov og drømmer.
Senere forskning omkring barns utvikling de første leveårene dreier seg stadig mer om barns evne til å tåle stress -- både sitt eget og omgivelsenes. Det er tale om den form for stress som henger sammen med følelser som angst, frykt, forvirring, savn og opplevelsen av hjelpeløshet og lignende. Det betyr ikke at opplevelse av stress påvirker barns utvikling negativt. Men det stilles store krav til de voksnes tid, evne og vilje til å trøste og berolige -- til å være nærværende til barnet har gjenvunnet balansen. I motsatt fall vil det bygges opp et permanent forhøyet stressnivå, som særlig de første tre årene påvirker hjernens utvikling og dermed barnets indre og ytre adferd -- ofte en adferd som personalet ved institusjoner har tradisjon for å problematisere.
Bra nok?Dette betyr at vi meget snart må se på tre faktorer i institusjonene: Er det tilstrekkelig mange voksne der? Er den tryggheten vi etter tradisjonelt mønster forsøker å tilby barn i form av rammer, regler og rutiner tilstrekkelig? Sist, men ikke minst: I hvilket omfang påvirker de voksnes fortolkning og forståelse av det enkelte barns adferd deres vilje til å tilby nødvendig omsorg.
Når vi overfører dette på familiene, kan vi ikke bare konkludere med at det er best for barn å være sammen med far eller mor hele døgnet de første leveårene. Det avhenger av foreldrenes peiling på hva nettopp barna deres blir stresset av -- og hva som kreves for å gjenopprette balansen. På dette området kan hjemmeværende foreldres høye forventninger til at deres valg skal gjøre barnet «lykkelig» av og til stille seg i veien for den nødvendige omsorgen.
Når vi sammenligner barns liv i institusjoner og i familien, er det nok galt å stille spørsmål om hvor langt opphold barn kan tåle i barnehage hver dag eller i løpet av de seks første leveårene. For noen barn er det snarere spørsmål om hvor mange timer de kan klare å unnvære foreldrene. Eller sagt med andre ord: Hvordan takler det enkelte barn sin balansegang mellom arbeidsliv og familieliv? Det handler ikke om å sammenligne familier og institusjoner og la de voksne spille sin tid på å konkurrere med hverandre om hvem som er best, men om personlige behov og grenser i hver enkelt familie -- og selvfølgelig ikke minst barnas.
