Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Tidligere fikk barn nesten rutinemessig ”nei” fra sine foreldre når de ville gjøre eller ha noe. Det lå i tiden og i økonomien og moralen. De voksnes ”nei” var vanligvis litt aggressivt eller irritert, og gjenspeilet det ubehaget de voksne alltid har hatt når de sier ”nei” til barna sine. Vi ønsker å si ”ja” så ofte vi kan, og det er et grunnleggende sunt instinkt. Nå lever vi i en tid med bedre økonomi hvor holdningen til barn er annerledes. Likevel syns fremdeles foreldre det er ubehagelig å si ”nei” til barna sine. Strategien er annerledes, for nå virker det nesten som om foreldre sier ”ja” for sikkerhetsskyld, og så blir anklaget for å skjemme bort barna og å være ute av stand til å sette grenser.
Det er med ”nei” som med grenser; det er ingen som er spesielt riktige, sunne eller gode for barn. Man kan ikke lage en oversikt over når det er best å si ”nei” og i hvilken alder. Men det er to ting vi kan si med sikkerhet:
1. Det første svaret det nyfødte barnet må høre, se og føle er et stort og rungende ”Ja!” Et ”Ja, du er velkommen”, et ”Ja” til barnets eksistens, et ”Ja, jeg skal være her for deg og ta meg av deg”. I det første året av barnets liv, skal foreldrene stille opp og si ”ja” i det uendelige. ”Ja” til barnets sult, tørste og kontaktbehov. ”Ja” ved sykdom, kolikk, mellomørebetennelse og søvnproblemer. ”Ja” til å våkne flere ganger hver natt og ”ja, vi åpner våre hjerter for deg og gir deg en trygg plass hvor du alltid er velkommen”.
2. Ved 1 ½ års alderen begynner det sakte men sikkert å bli nødvendig å si ”nei”. Ikke bare av hensyn til barnets trivsel og utvikling, men i like stor grad av hensyn til kvaliteten på forholdet mellom oss og barnet, og av hensyn til våre egne behov.
Les også:
Foreldrenes ansvar
Barn er født med stor visdom, men uten erfaring. Barn er født som fullt kompetente, ordentlige mennesker, men det er to typer kompetanse de mangler. Fram til ti-tolv-årsalderen er de ute av stand til å ta vare på seg selv. De kan heller ikke ta ansvaret for kvaliteten på forholdet til de voksne. De skjønner signalene når det er noe i veien med forholdet, men de har ikke makt til å endre på den.
At de ikke kan ta vare på seg selv, kjennetegnes for eksempel ved at de ikke vet forskjellen på hva de ønsker (har lyst på) og hva de trenger (behov). Det er foreldrenes viktigste oppgave å sørge for at barns basale behov for mat, varme, trygghet og menneskelig kontakt blir oppfylt. Det nest viktigste er å lære barna å vite forskjellen på lyst og behov. Dette gjøres ikke ved å holde foredrag om det, men gjennom opplevelser. Den viktigste opplevelsen er den som lærer barnet at verden ikke går under selv om man ikke får det man har lyst på. Når man har gjort seg flere slike opplevelser, får man en viktig livserfaring. Den er en del av det fagfolk kaller ”sosial kompetanse”, og er det motsatte av å være egosentrisk og selvopptatt.
