Foreldre kan velge om de vil spille teater for og sammen med sine barn (og få skyldfølelse når de sklir ut av rollen og oppfører seg som vanlige mennesker), eller de kan bruke muligheten som foreldre til å bli klokere på seg selv, sin egen historie, egne verdier og ikke minst eget følelsesregister. Unge kvinner som blir mødre i dag og i morgen er vokst opp med kravet om å alltid være blid, snill og flink. Det samme gjelder i stor grad for unge menn hvor deres aggressivitet blir mistenkeliggjort og problematisert (av kvinner!) fra de begynner i barnehagen.
Det fins selvfølgelig både foreldre og barnehager som har nok sunn fornuft og visdom til å styre utenom denne galskapen, men de er i mindretall.
Sagt på en annen måte: er det lov å være sint, trist, ulykkelig, jublende lykkelig, sur, fornærmet, såret og alle de andre følelser som er del av det å være et menneske? Ja, det er ikke bare lov, det er nesten en plikt å vise sine barn hva det vil si å være et menneske sammen med andre mennesker. La dem oppleve forskjellen på å være et helt, autentisk menneske og peke ut de situasjonene som krever at man holder en følelsesmessig lav profil og nøyer seg med å være formell og høflig. Det er en plikt fordi det er forutsetningen for at ban kan utvikle en sunn mental helse og livskompetanse.
Fri tilgang til aggresjon, glede, sorg og seksualitet er forutsetningen for et godt liv både med oss selv, og sammen med de menneskene man er glad i, elsker og forelsker oss i – nære venner, barn, foreldre, kjærester og partnere. Alle disse følelsene tar det omtrent en barndom og en ungdom å integrere i vår eksistens på en sånn måte at det for det meste er vi som har følelsene, og ikke dem som har oss. Å "ha følelsene" er ikke det samme som å ha kontroll på dem, men å kunne ta ansvaret for dem i stedet for å gi andre skylden.
Mange av oss har ikke hatt mulighet til å utvikle denne livskompetansen i oppveksten, men så dukker de garantert opp når vi får barn. Barn utfordrer oss (til forskjell fra kjæledyr) daglig på et dypt og ofte fremdeles ubevisst eksistensielt nivå, og det medfører at vi av og til mister både overblikk og selvkontroll. Akkurat som barn gjør det, og derfor er ikke foreldrenes følelsesutbrudd noe problem for barn. Det gjør inntrykk på dem, og det er greit, men det skader dem ikke. Det skader bare deres utvikling hvis foreldrene ikke er "voksne nok" til å ta ansvar for sine egne følelser og gir barna skylden når vi lar aggresjonen utvikle seg destruktivt – til voldsanvendelse.
Hvordan takle eget sinne i forhold til barnet?Ved å ta ansvar for det. Det betyr ofte at vi må reflektere over oss selv, snakke med gode venner og andre for å komme fram til klarhet om hva det er i barnets atferd som "trigger" vårt sinne og hvorfor. Den eneste veiviseren jeg kan gi er å poengtere at det aldri skyldes moral. Det skyldes alltid konkrete opplevelser.
Hvis man hører til foreldre som blir sinte tjue ganger om dagen (og femogtjue på søndagen) må man sørge for at barna blir beskyttet. Det gjør man best ved å få hjelp fra gode venner eller en psykolog eller psykoterapeut til å integrere de følelsene og opplevelsene som egentlig skulle vært på plass i 20-årsalderen. Jeg ble selv far som 23-åring og måtte ha profesjonell hjelp da min sønn var 2 ½ år gammel fordi jeg hver dag opplevde at vi "satt i den samme sandkassen" og var like barnslige.
Mange foreldre kan klare seg med mindre, og er mye bedre til å få noe konstruktivt ut av konfliktene med barna enn det jeg var. Vi må se i øynene at mennesket er et irrasjonelt vesen og at de mennesker som benekter den delen av seg ofte er de mest ensomme. Ta imot barnas utfordringer, lær om deg selv og takk barna dine for den visdommen du ender opp med å ha når du blir bestemor eller bestefar! Gi barna mulighet til å berike ditt liv i stedet for å belaste deg selv med skyld og dårlig samvittighet. Bedre barndom kan ingen ønske seg!
