Å sette grenser

Hvem er vi?

Den viktigste forskjellen er at grensene ikke lenger skal settes som et slags elektrisk gjerde rundt barna, men settes på samme måte som de voksnes personlige grenser. I stedet for å spørre: ”Hva er best for barnet?” kan vi spørre ”Hva er best for meg – og hvordan vil det være for mitt barn?” Vi kan ikke lenger slå opp i fasiten og sjekke hva som er normalt, riktig eller korrekt. Vi må i stedet rette spørsmålet innad til oss selv, og det er for mange av oss både en ny tankegang og en helt ny oppgave. Vi skal med andre ord både prøve å finne ut av hvem vi selv er, og hvem våre barn er. Det tar den tid det tar.

Les også:

Viktig å kunne si «nei»

Grensesøkende barn

Mange barn blir i dag beskrevet som ”grensesøkende”, og det er ikke så rart at mange foreldre og pedagogers konklusjon da blir at det trengs flere grenser og tydeligere grenser, og at de voksne blir tydeligere og mer konsekvente. I min erfaring blir denne problemstillingen mye mer realistisk hvis man i stedet for denne ”diagnosen” sier barnets navn og legger til: ”Aha, her har vi et barn som leter etter sine foreldre. Et barn som brenner etter å få vite hvem foreldrene er og hva de står for”.

Barn blir grensesøkende (og dermed vanskelige og ustyrlige) når foreldrene deres har vansker med å finne seg selv og sine egne personlige grenser og i stedet prøver å ”spille foreldre”, det vil si prøver å leve opp til deres egne og omgivelsenes ideer om hvordan en far eller mor skal opptre for å gjøre det ”riktig”. Derfor ser vi også at disse foreldrene ikke bare har problemer med grensene i forhold til barna sine, men også i forhold til andre voksne – enten det er kjæresten, ektefellen, foreldrene, kolleger eller klienter. Foreldrene er ikke på noen måte ”skyldige” i noe. De er verken dårlige foreldre eller dårlige oppdragere, som bare trenger å ta seg sammen eller lære seg en metode eller en teknikk. Det er bare at barna konfronterer dem med en problemstilling i deres liv, som også var der før de fikk barn.

Les også:

Hvem har makten?

Lov å ikke være helt sikker

Det er heller ikke noe flaut eller uvanlig i dette. De fleste av oss blir foreldre på et
tidspunkt i våre liv hvor vi knapt har lært oss selv å kjenne helt, og hvor vi slett ikke er ferdige med å finne ut hvor våre grenser går i forhold til andre mennesker – heller ikke, og kanskje spesielt ikke, i forhold til den mann eller kvinne vi har fått barn sammen med. I vår opprinnelige familie lærte vi en del om våre egne grenser, men ikke alt. Noen av de sunne grensene valgte våre foreldre å se bort ifra, og noen av de usunne grensene våre foreldre hadde, måtte vi lære å samarbeide med. Noen av våre grenser ble krenket og andre ignorert.

Les også:

Hvordan sette grenser?

Når grensesettingen mislykkes

Vår andre (og tredje, fjerde og så videre) familie er derfor stedet hvor vi skal ferdiggjøre vår personlige utvikling. Å finne sine egne grenser tar for de fleste mellom ti og femten år. En stor del av denne utviklingen skjer altså som oftest sammen med barna og er i stor grad inspirert av dem. Inspirasjonen føles ofte som irritasjon og frustrasjon, og foreldre har i mange hundre år hatt en tradisjon for å la disse følelsene gå utover barna i form av kritikk, bebreidelser, utskjelling og irettesetting. Alt dette er usunt for barnas selvfølelse og for samspillet i familien. Men enda viktigere: Alt dette er ting som krenker barnets grenser (integritet), og som forteller barna at det er i orden å krenke andre menneskers grenser! Og på den måten lærer de å ikke respektere foreldrenes grenser.