Bruk «jeg-utsagn»

Jeg ønsker

Sånn er det ikke lenger. En av de mange fordelene ved personlige grenser er at de nettopp er personlige, og at de kan flytte seg fra dag til dag. Det er dager hvor jeg bare ler når min yngste datter spiller piano med albuene, og det er dager hvor jeg ikke orker det. Og det er i orden. Dialogen med barnet kan for eksempel lyde sånn:
”Jeg vil ikke at du spiller på pianoet nå”
”Hvorfor ikke?”
”Fordi jeg ikke orker det bråket nå.”
”Jammen i går fikk jeg jo spille.”
”Ja, i går syntes jeg det var morsomt å høre på.”
”Men kan jeg ikke få spille bare litt? Jeg lover å være stille?”
”Nei, det vil jeg ikke i dag.”
”Dumming”
”Ja, jeg skjønner godt at du syns det, men sånn er jeg altså i dag.”
”Dumme far!”

Prøv å sammenligne det med den upersonlige formen:
”Du får ikke tøyse med pianoet, hvor ofte må jeg si det?”
”Hvorfor ikke?”
”Fordi du ødelegger pianoet når du bare bråker. Når du blir eldre og kanskje tar spilletimer så kan du få lov.”
”Jammen det er jo så morsomt.”
”Det er slett ikke morsomt, og dessuten koster det mye penger å få pianoet stemt etterpå.”
”Å, kan jeg ikke få spille? Bare litt?”
”Hvorfor kan du aldri gjøre det som blir sagt med en gang? Gå inn på rommet ditt og lek med noe annet. Du har jo så mange dyre leker som du aldri bruker. Kom igjen, inn på rommet ditt! Jeg mener det!”

Denne siste versjonen er fremdeles den som ligger mest naturlig for mange av oss. Det var det vi selv fikk høre da vi var barn, og det er det vi sier til våre egne barn hvis vi ikke tenker oss om. Ikke fordi vi ønsker å skade deres selvfølelse eller skape dårlig stemning, men det skjer av seg selv. Ikke som følge av barnets alder eller en eller annen mystisk naturlov, men utelukkende på grunn av de ord som kommer ut av munnen vår. Uansett hvilke følelser som ligger bak, er ordene kalde, kritiske og nedlatende, og grensesettingen fungerer bare hvis barnet blir redd nok for konsekvensene. Denne redselen er ren gift i en meningsfylt og nær kontakt mellom barn og foreldre, akkurat som den er mellom voksne.

Les også:

Aggresjon – en nødvendig del av familielivet

Omtanke i grensesettingen

De varme og personlige utsagnene begynner ofte på en av disse måtene: Jeg vil, Jeg ønsker, jeg vil ikke, jeg ønsker ikke, jeg liker, jeg liker ikke, jeg vil være med på, jeg vil ikke være med på.

Det er vanskelig for mange av oss å snakke til andre mennesker – selv nære familiemedlemmer – i et så personlig og direkte språk. Våre foreldre hadde det travelt med å lære oss at det ikke var pent eller at vi var frekke og ulydige når vi snakket sånn. Det er en skam, for det har forhindret mange av oss i å få det vi trenger fra andre mennesker – inklusive deres forståelse og respekt for våre personlige grenser og behov.

Heldigvis er det sånn at alle barn i begynnelsen mestrer det personlige språk, slik at vi kan gjenoppfriske det sammen med dem når de uten å nøle sier om maten ”Jeg liker ikke”, eller ”Jeg vil ikke” når vi syns de trenger å vaske håret. Hvis vi kan lære å møte slike utsagn med respekt og forhandle oss fram til en løsning, vil barna lære respekt for våre og andre menneskers grenser. Hvis vi starter en maktkamp, er det det de lærer.

Les også:

– Nei, jeg vil ikke pusse tennene!

Når grensesettingen mislykkes

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no