Vår første reaksjon er aggresjon
Vi blir litt irritable, irriterte, sinte eller rasende. Disse følelsene kommer til uttrykk på mange måter og i mange stilarter. Kvinner har tradisjonelt ikke hatt lov til å bli sinte på samme utadvendte, høytropende måte som menn, og derfor gråter de i stedet. Barn har i generasjoner ikke hatt lov til å si ifra når foreldrene krenket dem, så i stedet utviklet de såkalte psykosomatiske symptomer – hodepine, magesmerter, feber og kronisk trøtthet, for å nevne de vanligste. Menn blir ofte tause og søker tilflukt bak en avis, tv, en jaktrifle eller en fiskestang.
Men alt dette er bare ”stilarter” – det vil si forskjellige kulturelt aksepterte måter å være aggressive på. Det samme gjelder dem som konsekvent vender aggresjonen innad – mot seg selv, i form av selvbebreidelse, depresjon, skyldfølelse og lignende.
Når et medlem av en familie plutselig blir aggressiv, betyr det altså ”Jeg opplever ikke at jeg er verdifull for dere, og det ønsker jeg å være. Jeg føler meg misforstått, utenfor eller til bry”, og nettopp derfor er det viktig å ønske aggresjonen velkommen i familien.
Er aggresjon kjærlighet?
Aggresjon er ikke kjærlighetens og omsorgens fiende. Den er et av kjærlighetens mange uttrykk. Hvis den ignoreres eller undertrykkes, vokser den og blir med tiden vulkansk eller iskald.
Egentlig er det ulogisk! Hvorfor blir vi aggressive, kritiske og bebreidende når vi ikke opplever at vi er verdifulle for fellesskapet? Hvorfor reagerer vi ikke logisk og blir triste for eksempel? Det er jo trist!
For de voksne kommer det ofte til uttrykk som at man er litt på vakt, en latent irritasjon som gjør at man ofte har følelsen av å krangle om ”ingenting”. Når det skjer, er det på tide å sette seg ned sammen og ta temperaturen på forholdet, seg selv og hverandre.
Tradisjonelle kjønnsroller som opphav til aggresjon
Det er nemlig sånn at opplevelsen av å ikke være verdifull for våre nærmeste nesten alltid henger sammen med at vi ikke er så verdifulle som vi selv tror og håper. La oss se på et klassisk eksempel:
I mange århundrer har menns viktigste verdi for familien vært å være forsørgeren. Arbeidet har sjelden vært forbundet med lyst eller interesse. Dette har langsomt endret seg i løpet av denne generasjonen i den rike delen av verden. Men en mann som har familie, drives først og fremst av sin urgamle plikt – å forsørge familien og forbedre dens levekår.
Selv om kvinner nå også er kommet ut på arbeidsmarkedet, er det ofte dem som i deres hjerter prioriterer samværet og nærheten i parforholdet og sammen med barna. Og så har vi konflikten: Han jobber hardt for å dekke familiens behov og for å forbedre økonomien, og hun opplever at han nedprioriterer henne og barna. Det er få menn som har selvinnsikt og språk til å si ”Hør her, jeg går faktisk på jobb av hensyn til min familie!” Hun er den som er mest hjemme, og som prøver å skape en hyggelig atmosfære i hjemmet, og opplever at han ikke setter pris på hennes innsats. Begge parter bruker mye energi på å være verdifulle for hverandre, men opplever ikke at de faktisk har verdi.
Derfor er det viktig å innimellom avklare hvordan vi hver for oss prøver å være verdifulle for hverandre og om det i det hele tatt lykkes. Den ene eller begge parters aggresjon er signalet om å sette dette emnet på dagsordenen.
Aggresjon i foreldrerollen
Som foreldre merker vi kanskje sammenhengen mellom verdi og aggresjon tydeligst i relasjon til barna. Det fins neppe en tilsvarende relasjon hvor vi voksne så fort og så enkelt mister opplevelsen av å være gode nok, tilstrekkelige eller verdifulle. Og så snart det skjer, begynner mange av oss å kjefte på barna. Noen straffer barna og enkelte går så langt som å slå. Også denne aggresjonen kommer fra avmakt, underskudd og angst.
Om foreldre faktisk slår eller ”slår med tungen”, som noen barn kaller det når de voksne kjefter, utgjør ikke den helt store forskjellen i barnas opplevelse av situasjonen. De mister lynkjapt opplevelsen av å være verdifulle for foreldrene og reagerer – ja, akkurat: aggressivt. Enten svarer eller slår de igjen, slår lillesøster i hodet eller vender alt innover og blir triste og tynget av skyldfølelse.
Foreldres aggresjon er alltid foreldrenes ansvar. Det er aldri barnas skyld.
Sånn er vi mennesker altså skrudd sammen, og skal derfor passe på at aggresjonen ikke utvikler seg til en ond spiral hvor aggresjon bare fører til mer aggresjon. Som voksne kan vi snakke med hverandre og oppklare årsakene. Barn og unge trenger vår empati og vilje til å forstå hva som rører seg in dem. Det er aldri deres kjærlighet til foreldrene, men deres selvverd som står på spill.
