Behov for nye tanker og systemer
Vi opplevde at vi med dette utgangspunktet alt for ofte kom til kort på samme måte som foreldre og pedagoger kom til kort – nemlig i rundt to tredjedeler av sakene. Ganske langsomt lærte vi oss å se bort fra en del av de eksisterende faglige og moralske sannheter. Det ga oss rom for nye måter og nye perspektiver på gamle problemstillinger.
Vi lærte at en bestemt rasjonell kvalitet mellom voksne og barn kunne forvandle destruktive relasjoner til konstruktive. Denne kvaliteten var i begynnelsen vanskelig å konkretisere og helt få tak på, fordi den så å si befant seg ”mellom linjene” – altså i den interpersonelle prosess.
Hva er likeverdighet?
Dette var et tiår hvor en voldsom demokratisering av voksen-barn-relasjonen fant sted overalt i samfunnet, og hvor terminologien ofte var politisk eller hadde politiskideologiske røtter, og derfor var det ikke helt enkelt å definere denne kvaliteten psykologisk og eksistensielt – som et faglig begrep. Men etter hvert ble vi enige om at likeverdighet var både presist og anvendelig.
Det er stor forskjell på likeverdighet og likhet i min forståelse og bruk av begrepene. Som menneske har jeg den holdningen at barn og unge må få ha en stemme, og at det er en god idé for alle parter at de får stor (politisk) innflytelse og medbestemmelse i alle sammenhenger. At voksensamfunnet deler sin makt med dem. Men denne holdningen har ingenting å gjøre med min faglige erkjennelse av at likeverdighet er en kvalitativt avgjørende faktor i familiære relasjoner så vel som i profesjonelle relasjoner mellom barn og voksne.
Likeverdighet som relasjonell kvalitet har to aspekter:
1. Samme respekt for begge parters verdighet og personlige integritet.
2. At barnets spontane livsytringer, meninger, behov og ønsker tillegges samme verdi for relasjonen som den voksnes.
Jeg tror ikke vi tjener oss selv som profesjonelle hvis vi begynner å snakke om dette som en ”rettighet” i politisk eller juridisk forstand. Men vi må fastholde at dette er en nødvendig kvalitet som de voksne må ta ansvar for å manifestere hvis de ønsker fruktbare relasjoner til barn og unge – både personlig og terapeutisk.
Det fins (så vidt jeg vet) ingen profesjonell tvil om at barn har behov for voksent lederskap for å kunne utvikle seg sunt eller komme ut av selvdestruktiv adferd. Likeverdigheten stiller ikke spørsmålstegn ved dette, men påpeker en bestemt kvalitet i lederskapet.
Forskning støtter erfaringen
På 90-tallet kom en del ny forskning som støtter opp om vår kliniske erfaring. En stor amerikansk studie som omfattet flere tusen familier hadde som mål å undersøke hva som gjør glade og velfungerende familier nettopp glade og velfungerende. Flere faktorer ble beskrevet og selv om ikke likeverd var nevnt (begrepet er først senere kommet til på amerikansk: equal dignity), nevnes foreldrenes vilje til å ta barn på alvor, være fleksible i forhold til barns ulikhet, og evnen til å la barns ønsker og behov inngå som viktige elementer i foreldrenes beslutninger.
På den terapeutiske siden kan vi naturligvis ikke konkludere med at manglende likeverd er årsaken til problemer mellom foreldre og barn, men vi kan konstatere at likeverd i praksis sjelden forekommer i problematiske relasjoner , og at implementering av denne kvaliteten stort sett alltid reduserer antallet konflikter og øker foreldrenes opplevelse av å lykkes, og barnas opplevelse av å bli tatt vare på. (Det motsatte skjer når barna får makten.)
Meningsfulle reaksjoner
Nesten samtidig kom Daniel N. Stern, P. Fornagy med flere med deres forskning som blant annet slo fast at barns reaksjoner alltid er generelt meningsfulle. Dette både bekreftet våre erfaringer og hjalp oss til å sette ord på den altavgjørende gjensidighet mellom foreldre og barn. Det samme gjelder Løvlie-Schibbyes store verk om relasjonenes betydning, og Berit Baes disputas om ”anerkjennelse i pedagogiske relasjoner”.
Likeverdighet som konkret adferd er fortsatt noe de fleste voksne må lære, men det er vår erfaring at denne læringsprosessen går relativt fort og smertefritt, fordi effekten nesten alltid oppstår umiddelbart, og at belønningen i form av tilfredsstillende relasjoner er så stor. Det samme gjelder i de profesjonelle relasjoner. Men denne prosessen er ofte noe langsommere og vanskeligere, fordi mange fagfolks integritet står på spill.
Ikke i mål ennå
Det største hinderet er at vi ennå ikke har vent oss til å se og beskrive subjekt-subjekt-relasjoner – vi beskriver konsekvent kun den svake parts mest overfladiske adferd eller sist tilkomne symptom. Vi tenker fremdeles mest på hva som er godt for barn i forhold til voksne.
Vi mangler helt den felles terminologi som kan hjelpe oss å understreke og dokumentere at det som skaper konstruktive relasjoner per definisjon er godt for begge parter. Inntil det skjer, er likeverdighet et anvendelig begrep. Jeg ser det som nevnt ikke først og fremst som et moralsk paradigmeskifte, men heller som en etisk fordring.
Kilder: ”Fra lydighet til ansvarlighet. Pedagogisk relasjonskompetanse”, Jesper Juul og Helle Jensen, Oslo 2004 og ”Livet i familien. De viktigste verdier i samliv og barneoppdragelse”, Jesper Juul, Oslo 2005.
