Små diktatorer
Litt av den samme holdningen ligger bak fenomenet som denne artikkelen handler om. En generelt positiv og imøtekommende holdning som sier at barn skal ha medinnflytelse i deres egen situasjon. Barn skal ikke tvinges og foreldre skal ikke være diktatorer – og skam på den som tenker tanken!
Problemet er bare at man i disse familiene går til den motsatte ytterlighet: barna blir diktatorer og foreldrene mister så å si stemmerett i familien. Slik omvendt polarisering har vi sett i psykologien tidligere. Da man på 30-tallet fant ut at barn som stadig ble kritisert av foreldrene (og andre voksne) blir usikre og mister selvfølelse, kom man fort fram til konklusjonen at barn trengte ros. I farten overså man at barns selvfølelse kan lide like mye under ros som kritikk.
Det er en gammel tradisjon i diskusjoner om oppdragelse at vi tenker i motsetninger i stedet for i alternativer. Det er mange flere nyanser i fargeskalaen enn svart og hvitt.
For eksempel:
Jeg hadde nylig den fornøyelse å snakke med en familie som hadde en såkalt småtyrann. Datteren på knapt 2 ½ år holdt på å ta pusten fra dem. Det tydeligste eksempelet på dette utspilte seg ved frokostbordet hvor de tilbød 13 ulike påleggssorter og hun naturligvis ikke ville ha noen av dem. Hun ville heller ha nummer 14! Omtrent det samme dramaet utspilte seg rundt de andre måltidene, hvilke klær hun skulle ha på seg, når hun skulle hjem når de var ute og så videre.
Foreldrene var begge høyt utdannede og hadde heldigvis sin humoristiske sans i behold, men så selvfølgelig at situasjonen var uholdbar. Foreldrene var demokratisk innstilt. De hadde den absolutte holdning at barn skal behandles likt med andre mennesker, og siden de hadde både god økonomi og et stort følelsesmessig overskudd, hadde de fra starten av vært innstilt på at datteren deres skulle ha det beste de kunne by på.
Barn samarbeider!En god del artikler på www.famlab.no handler om barns evne og vilje til å samarbeide. Her gjentar jeg likevel: At barn samarbeider vil si at de kopierer eller etterligner de voksnes indre og ytre adferd. Disse kopiene kan enten være rett vei, eller speilvendte. Et barn som vokser opp med fysisk vold som en del av hverdagen, kan kopiere denne adferden likt ved å utvikle en utadrettet voldelig adferd, eller det kan kopiere den speilvendt og utvikle en selvdestruktiv adferd (for eksempel ved å bli misbruker, selvskader eller lignende).
Videre kan samarbeidet ligne samarbeid i mer klassisk forstand, ved at barnet gjennom sin adferd tydelig forteller foreldrene hva de gjør galt og hva de kan gjøre i stedet. Dette siste er det som gjelder for de barn som foreldre lar seg tyrannisere av. De sier det helt tydelig og direkte gjennom deres oppførsel (her oversatt til voksenspråk):
”Jeg vet at dere vil meg det beste og at dere er opptatt av at jeg skal være et lykkelig og tilfreds barn. Men dere gir meg feil ting, og derfor er jeg alltid krevende og utilfreds. Ikke fordi jeg får for mye av det gode, at jeg ikke kan få nok, men fordi jeg får for mye av feil ting. I min alder vet man ikke hva som er bra og dårlig for en – i hvert fall ikke på en måte som man kan sette ord på. Min organisme vet det godt, og derfor blir jeg glad og tilfreds når jeg får det som er godt for meg, og utilfreds når jeg får det som er dårlig for meg. Men min bevissthet vet ikke det. Jeg kan kun reagere og så håpe at dere bruker hodet til å finne ut hva det er som går galt mellom oss.”
Vent til barnet nærmer seg tre år gammelt
Barn er ikke klare til å være konstruktivt medbestemmende før i 2 ½ til 3-årsalderen (når de kan si ”Ja, jeg vil…” i motsetning til ”Nei, jeg vil ikke…”), som burde kalles ”selvstendighetsalderen”. Før den tid har de stort behov for at deres foreldre tolker deres signaler med empati og treffer beslutninger på deres vegne.
Det betyr ikke at man skal overse eller overhøre negative og positive reaksjoner fra barna, men at disse skal være veiledende og ikke bestemmende. Barn har for eksempel vidt forskjellig søvnbehov, og det må man naturligvis eksperimentere seg fram med. Bevisstheten til barn under cirka tre år vet lite om hva som er godt for dem. Der er derfor små barn er så ekstremt sårbare. De er derfor ikke tjent med at deres relasjon med foreldrene er av en demokratisk karakter.
Forskjell på hva man vil og hva man trenger
Barn vet med én gang hva de har lyst på. Derfor er en stor del av kunsten ved å være foreldre til små barn å gi dem det de trenger på en måte som de også har lyst til. Det betyr at foreldrene må gjøre seg noen tanker om hva barnet trenger, og ut fra dette sette grenser.
Hvis vi ser på eksempelet med småtyrannen igjen, betyr det at foreldrene må finne ut av hvilken næring barnet trenger – det vil si matens kvalitet i forhold til proteiner, vitaminer, fiberinnhold og så videre, og så eksperimentere. For det første må man selvfølgelig følge med på organismens reaksjon: fungerer fordøyelsen, er det tegn på allergi? Kort sagt – reagerer organismen som om den har fått noe som er bra for den?
Ikke drøssevis med alternativer
Hvis man likevel ønsker å gi barnet noen valgmuligheter, så det ikke trenger å spise det samme til frokost hver dag, er det ikke noe i veien med det. Men begrens valgmulighetene til noen få. Hvis barnet en morgen sier nei til havregrøten, kan man godt si: ”Da kan du få yoghurt i stedet”. Kanskje sier hun nei til yoghurt også, og det er greit. Svaret kan da være: ”Det var synd, for jeg har ikke noe annet du kan få.” Ingen barn har dødd av å ikke spise frokost et par dager.
Men husk: Ingen bebreidelser, ingen trusler og ingen sjarmerende manipulasjon: Hvis foreldrene begynner med det, bil barnet uunngåelig begynne å samarbeide (kopiere) og vil snart svare igjen med samme mynt. Det er en av de tingene vi kan lære av familier hvor økonomien ikke er så godt at man kan velge fritt mellom forskjellige ting. Hvis barna i disse familiene ikke blir bebreidet selv om de heller har lyst på cornflakes enn havregryn, så samarbeider de og spiser havregryn uten å kny. Det viktigste er som alltid den psykologiske næringen familien byr på.
Hvis skaden er skjedd?Hvis skaden er skjedd, er tiden inne for å se nærmere på de rammer en ønsker at skal gjelde i familien, og etterpå begynne å sette grenser. Jeg har tidligere på ulikt vis beskrevet kunsten å sette grenser, og nøyer meg i denne sammenhengen med å gjenta at det dreier seg om å være personlig ”Jeg vil” og ”Jeg vil ikke”, å være hjertelig – det vil si stå ved sine følelser uten å gi barnet skylden for dem, og ikke kritisere barnet – verken direkte eller indirekte. At barnet overskrider foreldrenes grenser er foreldrenes ansvar. Det er ikke barnets skyld.
Hvis man ut fra de beste og kjærligste intensjoner er kommet i skade å utvikle en såkalt småtyrann i familien, kan man se fram til et par år eller tre med hardt arbeide – minst! Det er en utmattende prosess, og det er vanskelig å ikke skyve sin skyldfølelse over på barnet, eller selv å drukne i den.
Søk hjelp, men ikke ta alt for god fisk
Det kan derfor være en god idé å søke hjelp utenfra: fra venner, familie eller fra profesjonelle familierådgivere, helsesøster og så videre. Erfaringen har vist at det er lurt å tenke over de rådene man får før man eventuelt anvender dem i praksis. Noen fagfolk tyr altfor fort til diagnoser som ”hyperaktiv”, ”ADHD” og lignende uten å egentlig ha satt seg inn i hva som har skjedd i familien. De vil gjerne snakke om at foreldrene skal bli bedre til å ”sette grenser” i form av forbud og påbud eller fokusere behandlingen på barnet. I denne situasjonen blir foreldrene nødt til å reflektere over hva de selv vil og tror på.
