BloggDialog og forhandling i familien

Dialog og forhandling i familien

Illustrasjonsfoto: iStock
Av Jesper Juul 486
For at fellesskapet skal fungere må det finnes dialog. For at dialogen skal fungere, må det være en som lytter og en som snakker – og omvendt. Begge parter må legge meningene, holdningene og ønskene sine på bordet, men så enkelt er det som kjent ikke.
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Dialog

Det er blant annet vanskelig fordi mange av oss i vår opprinnelige familie lærte at vi var mest verdifulle for fellesskapet når vi holdt kjeft og var usynlige. ”Barn skal ikke ses og ikke høres!” er det ofte blitt sagt, og mange har også ment at dette gjaldt for kvinner.

Mange av oss må derfor først lære dialogens kunst når vi stifter familie, og den viktigste ingrediensen her er: interesse. Det vil si interesse for den andres synspunkter. Noen vil kanskje mene at respekten for den andres synspunkter er viktigere eller i det minste like viktig, men respekt fungerer ikke helt som utgangspunkt.

Det er med respekt som toleranse: den er lettest å opprettholde når de andre (de forskjellige) ikke kommer for nært! Respekten for den andres synspunkter kommer som et resultat av vellykkede dialoger og et økende antall praktiske erfaringer som viser at den andres måte å tenke på også kan være konstruktiv og meningsfylt. Det er annerledes enn respekten for at andre har rett til å mene det de mener. Det kan likevel være et godt utgangspunkt for en dialog og forhandling.

Vær tydelig og personlig

Dialogen må være annerledes enn for eksempel politisk dialog, fordi den må bygge på maksimal åpenhet rundt mål og hensikter. Det betyr at alle vesentlige mål og ønsker må uttrykkes og utveksles og ikke, i motsetning til hva mange av oss har lært, antydes mellom linjene.

Videre må partene uttrykke seg så personlig som mulig: det vi si snakke for seg selv og om seg selv. Det er bare når vi vet hva som er bra og dårlig for hvert enkelt familiemedlem at vi kan avgjøre hva som er best for hele familien. Og ettersom vi hele tiden forandrer og utvikler oss, betyr det at vi må ta denne jobben hver eneste gang, og ikke ta hverandres synspunkter for gitt. Hvis dialogen viser at det er store forskjeller på partenes synspunkter, trengs det forhandling.

Forhandling

På noen områder fins det i alle familier forskjeller som kan ta mer enn en mannsalder å finne ut av, og andre man må jobbe og eksperimentere med over flere år. Det er for eksempel ikke uvanlig at den ene part har lyst til å ha et svært aktivt sosialt og selskapelig liv, mens den andre parten trives best uten. Den ene ender med å føle seg oppløftet og inspirert, mens den andre føler seg undertrykt og kuet.

Dette er alvorlig for begge parter, og kan ikke løses ved hjelp av alminnelig hensynsfullhet eller kjappe kompromisser. Det nytter ikke at den ene blir med på byen annenhver gang, den ene alltid går alene, eller blir hjemme to av tre ganger eller lignende. Det må forhandling til, og målet med det er som alltid i en familie; at alle får mest mulig av det de trenger, og minst mulig av det de mistrives med.


Å forhandle innebærer to ting:

1) ”Å uttrykke seg selv så personlig og så nyansert (uttømmende) som mulig.

2) Å handle/eksperimentere.

Den ene må spørre seg selv: Hvorfor har jeg ikke lyst? Hva er det som får meg til å føle meg urettferdig behandlet? Hvordan er mine erfaringer? Og så videre. Den andre må spørre seg selv: Hva er det jeg får ut av å være sammen med venner og bekjente i festlig lag? Hvorfor beriker dette mitt liv? Er det gammel vane, eller en meningsfull aktivitet? Og så videre. Og de må begge – på hver sin måte – finne ord for den grunnleggende frustrasjonen: ”Jeg elsker deg og vil helst hengi meg til deg og gi deg alt du ønsker deg! Men dette kan jeg ikke gi deg uten å gjøre meg selv vondt.”

Etterpå må man eksperimentere med ulike løsningsmodeller inntil målet (fellesskapet) er nådd, eller til begge innser at det ikke lar seg gjøre. Det innebærer videre at man må snakke om eksperimentene og evaluere hver gang, men i forhold til fellesskapets mål, og ikke i forhold til om den ene eller andre fikk ”viljen” (makten) sin.


Det kan ta tid å finne løsningen

Forhandlingene kan noen ganger være unnagjort på en time, en kveld eller en uke, eller i noen tilfeller år, og fellesskapet finner en tilfredsstillende praksis.

I noen tilfeller spiller tiden en rolle. Hvis den ene for eksempel ønsker en abort, mens den andre ikke vil. I slike situasjoner er det en god tommelfingerregel at den mest involverte (i dette tilfellet kvinnen) treffer beslutningen, og at den andre lojalt støtter opp om den uten å gi avkall på sin uenighet. At forhandlingen i dette tilfellet først kan avsluttes når beslutningen er utført i praksis betyr ikke at den ikke trenger å avsluttes. Den er fremdeles viktig for fellesskapet og dets videre utvikling.

For mange av oss føles det frustrerende når dialogen og forhandlingen tar så lang tid. Vi er vokst opp i familiesystemer som lignet opplyste enevelder og tror derfor at vi er langsomme, ineffektive, dumme, og ubesluttsomme hvis vi tar oss tid til å pleie dialogen, ettertanken og fellesskapet – og det er også fristende (men farlig) å falle tilbake på de gode, gamle maskuline ideene om å ”skjære gjennom” (drømmen om en ”sterk mann”). Først her blir maktkampen uunngåelig.

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 
Forrige artikkel
Neste artikkel

Nyeste artikler: