Parforholdet og foreldrerollenNår man er skilt, er det veldig viktig å gjøre det klart at parforholdet er slutt. Det betyr at man har mistet retten til å blande seg i den andres personlighet og privatliv, og også muligheten til å aktivt medvirke til påvirke den andres liv.
Dette kan kanskje ved første øyekast virke innlysende og uproblematisk, men vi opplever ofte at det er nettopp det som er det vanskeligste for to mennesker som har skilt seg. Det er det selvfølgelig en rekke gode grunner til. Når man i noen år har prøvd å påvirke et annet menneske – eller faktisk endre det, for å få forholdet til å fungere, er det vanskelig å plutselig slutte med det.
Det er naturligvis spesielt vanskelig når dette andre mennesket i lang tid skal være den viktigste andre personen i ens barns liv. Hvordan skal man dypest sett trygt kunne overlate sine barn til et menneske som man selv opplever det destruktivt å leve sammen med?
Det er imidlertid helt avgjørende for et vellykket felles foreldreskap at partene bokstavelig talt holder fingrene fra hverandres liv. Det innebærer ofte at man må ta ansvaret for egen fiasko på sin egen kappe – at man ikke klarte å inspirere og påvirke den andres liv innenfor rammene av et kjærlig samliv, og det kan være en stor kamel å svelge. Spesielt gjelder dette de første årene etter skilsmissen, hvor de fleste fremdeles fokuserer på den tidligere partners feil og mangler. Det er ikke den enkleste måten å bli voksen på, men den er nødvendig.
Man gjør altså ikke klokt i å blande seg inn i den andres private og personlige liv, og det er dermed lurt å si ifra dersom den andre føler trang til å betro seg til en. For å gjennomføre dette må man ofte ta enda et betydningsfullt ansvar på seg: Ansvaret for å ha valgt nettopp den far eller mor til sine barn som man nå en gang har. Vi kan bli skilt fra våre barns mor eller far, men barna har nettopp denne moren eller faren resten av livet. Dette er et ansvar man må ta selv.
SamarbeidDet å samarbeide om barn kan være vanskelig nok for to mennesker som lever sammen og elsker hverandre. Nå man har sluttet med begge deler, stiller det derfor ganske store krav til partenes ansvarlighet og fleksibilitet. Det krever blant annet at utgangspunktet for samarbeidet er så ærlig og reelt som mulig – altså at det i utgangspunktet hviler på to voksnes ønsker og behov. Nettopp de voksnes ønsker og behov er ofte de mest forbudte å snakke om i denne situasjonen, så derfor omtaler de fleste dem via barnas behov. Dermed ender foreldrene opp med å bli utroverdige på minst to måter: For det første ble barnet i sin tid unnfanget og satt til verden på grunn av foreldrenes behov. Og foreldrene ble senere skilt fordi det var deres behov. For det andre er det slående hvordan foreldre i denne situasjonen har en tendens til å beskrive barnas behov på en måte som stemmer godt overens med deres egne behov.
Det betyr ikke at barnas behov ikke er vesentlige, eller at de ikke skal spille noen rolle for samarbeidet, men grunnlaget må være de voksnes ønsker, behov og muligheter. Det betyr heller ikke at de voksne alltid kan få det de ønsker, men at det er de voksnes ønsker som danner utgangspunkt for en forhandling om de minst utilfredsstillende løsningene.
En slik ansvarlig og fleksibel løsning krever at partene er blitt det vi kan kalle ”ordentlig skilt”. Det innebærer blant annet at de voksne med hjelp utenfra har fått ryddet opp i de holdningsmessige, følelsesmessige og materielle konfliktene som ødelegger for kommunikasjonen dem imellom og forvandler enhver samtale og forhandling til en maktkamp. Her gjelder det samme prinsipp som innenfor ekteskapets eller parforholdets rammer: det beste man kan gjøre for sine barn er å gjøre noe godt for seg selv. Det gjelder naturligvis særlig når barna er små og ikke kan tale sin egen sak.
Videre er det viktig fra begynnelsen av å være klar over at samarbeidet kan bli vanskelig ved personlige eller geografiske endringer. Den tidligere ektefellen kan finne seg en ny partner som man selv ikke liker og som barna kanskje syns det er vanskelig å forholde seg til. Og det nye forholdet kan senere vise seg å fungere dårlig og føre til en ny skilsmisse. Den tidligere ektefellen kan kanskje komme til, på tross av sine løfter og hensiktserklæringer, flytte til en annen del av landet eller byen. Ingen av oss kan ta avgjøredeler som binder oss 10-15 år inn i fremtiden.
Barnas situasjonEn gutt på 18 år sa da hans foreldre fortalte at de skulle skilles: ”Det burde være en lov som forbyr foreldre å bli skilt før barna har fylt 30 år!”
De fleste barn i vår del av verden vil være enige. Til tross for alle realiteter og all ufred har alle barn kun ett ønske: at foreldrene finner ut av det og blir sammen igjen. En skilsmisse trekker svært store veksler på barns evne til å samarbeide, og det blir absolutt ikke mindre hvis barna i tillegg skal være delebarn – altså skifte hjem og familie et par ganger i måneden eller oftere.
Det betyr ikke at jeg vil fraråde denne ordningen eller påstå at den nødvendigvis er skadelig for barn. Men det forutsetter at det som nevnt er ryddet grundig opp i konfliktene mellom de voksne. Ellers ender barna med å være gisler i foreldrenes innbyrdes krig.
Selv om denne siden av saken er i orden, må man innstille seg på en rekke vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig med både samarbeid, overblikk og fleksibilitet. Mindre barn kan for eksempel ikke komme til foreldrene og si: ”Hør her, det er slitsomt for meg å måtte tilpasse meg to forskjellige virkeligheter hele tiden. Jeg vil derfor foreslå at dere finner en ordning hvor jeg kan bo med en av dere i en lengre periode. Ikke fordi jeg ikke er like glad i begge, men fordi det rett og slett er for vanskelig for meg å samarbeide med den måten dere har innrettet livene deres på”.
Barna vil i stedet si til mor: ”Jeg vil ikke til far!” like før de skal dra, eller de kan bryte sammen og bli ulykkelige eller ”umulige” når de kommer hjem til faren. Hvis man ikke klarer å holde tunga beint i munnen i denne situasjonen og virkelig bekymre seg for barnets ve og vel, er det fristende å tolke barnets utspill så det passer med egne ønsker.
Stort sett kan man forvente at barn alltid på en eller annen måte vil uttrykke frustrasjon eller sinne de første dagene de er kommet hjem fra for eksempel moren, eller de første dagene de er hos henne. Dette er vanlig og bare uttrykk for hvor vanskelig det er å være delebarn, og ikke – som mange feilaktig tror – et uttrykk for at barnet er mer glad i den ene eller andre forelderen.
Se barnetDet er viktig å ta seg tid til, og ofte også initiativ til, å snakke med barna om hvor vanskelig man har gjort deres tilværelse. Det er viktig å av og til ta barnet på fanget eller i armkroken og si: ”Det må være vanskelig for deg å skifte familie hele tiden. Syns du også det av og til?”
På den måten føler barnet seg sett. Da kan barnet også føle seg fri til å gi uttrykk for sine tanker og følelser. Det er ikke nok å spørre ”Er det noe i veien?”, for barn er ofte alt for lojale mot foreldrenes avtaler til å gi uttrykk for det de virkelig opplever.
Når barn blir eldre, som regel rundt 12-14-årsalderen, er det lurt å innstille seg på at de vil ønske å bo fast hos en av foreldrene – ofte den av motsatt kjønn. Eller – hvis foreldrene har hatt hvert sitt barn boende hos seg, bytte bosted. Det skyldes at det å vokse opp som delebarn eller med bare den ene forelderen medfører en indre ubalanse som de fleste barn har visdom nok til å søke gjenopprettet. Dette forutsetter naturligvis at foreldrene på dette tidspunktet er genuint opptatt av barnets behov og ikke fremdeles sitter fast i de gamle maktkampene.
Alle barn og voksne er forskjellige, og det er naturligvis ikke mulig å skildre alle disse forskjellige menneskenes reaksjoner til begrepet delt foreldreansvar innenfor rammene av en artikkel. Over har jeg prøvd å skildre noen av de vanligste problemstillingene, som det kan være lurt å forberede seg på. Barn og voksnes følelser er verken demokratiske eller rettferdige. De er heller ikke udemokratiske eller urettferdige, men hører heller hjemme i en helt annen kategori. Med vår kunnskap om barns opplevelse av skilsmisse og dens senere betydning for deres liv, er det tydelig at det er helt avgjørende at foreldrene behandler hverandre på en sivilisert måte. Det betyr at man blant annet har evnen til å se lenger enn sine egne følelser, meninger og holdninger.
Disse rådene gir norske sakkyndige psykologer:
I en brosjyre sier Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) følgende om omsorg for barn under 3 år når foreldrene ikke bor sammen. Forutsetningen for anbefalingene er at foreldrene har grunnleggende tillit og respekt for hverandre, og støtter opp under barnets forhold til den andre og dennes familie.0 - 6 MÅNEDER: Regelmessige, hyppige, korte samvær - for eksempel flere ganger hver uke - i tilknytning til barnets hjem og nærmiljø, med hovedomsorgspersonen tilgjengelig eller i nærheten. Det er viktig at begge foreldre deltar i barnets daglige rutiner knyttet til måltider, stell og legging av barnet. For å fremme tilknytningen mellom barnet og samværsforelderen, bør det legges til rette for at samværsforelderen også får mulighet til å være noe alene med barnet.
6 - 12 MÅNEDER: Hyppige og regelmessige samvær over flere timer for eksempel flere ganger i uken, i eller utenfor barnets hjem. Hvis den geografiske avstanden ikke er for stor og reisetiden for lang, er det fint om barnet i denne perioden også kan bli kjent med samværsforeldrens hjem. Dersom barnet finner seg fint til rette i samværsforelderens hjem, og det ikke er forstyrrende i forhold til barnets rutiner i forhold til amming, går det an å forsøke også enkelte overnattinger der.
Det er viktig å være oppmerksom på at mange barn i en periode rundt ett-årsalder kan reagere sterkere på fravær fra hovedomsorgspersonen og på kommunikasjon med ukjente eller lite kjente mennesker, uten at dette er tegn på at noe er galt.
Det er viktig å ta hensyn til barnet i slike situasjoner, spesielt i overleveringssituasjoner, som kan kreve litt ekstra tid.
12 - 18 MÅNEDER: I denne perioden kan en prøve ut overnatting for eksempel hver eller annenhver uke. I den mellomliggende tiden bør det være hyppige samvær. I denne perioden begynner de fleste barn i barnehage. Det øker den samlede belastningen på barnets kapasitet til å venne seg til fravær fra hovedomsorgspersonen. For noen barn er dette ukomplisert, mens andre trenger litt mer tid.
18 - 24 MÅNEDER: Dersom forholdene ligger til rette for det, vil de fleste barn nå være bekvemme med overnatting hver uke, eventuelt i tillegg til noen kortere samvær.
Dersom noen av samværene legges til hverdager, gir det samværsforelderen mulighet til å gjøre seg godt kjent med henting og levering i barnehage. Nå vil de fleste barn huske godt og lettere formidle seg. Det er likevel viktig å være oppmerksom på at det vil være store individuelle forskjeller i om barn trives med å sove et annet sted enn det er vant til, og hvor lett de mestrer endringer.
2 - 3 ÅR: I denne perioden kan en forsøke overnattinger flere netter etter hverandre, for eksempel hver annen helg og i ferier, i tillegg til noe midtukesamvær.
FRA 3 ÅRS ALDER: Etter fylte tre år vil de fleste barn kunne ha en mer omfattende samværsordning med også samvær som går over lengre tid. For mange barn kan en ordning med like mye/ tilnærmet like mye tid hos begge foreldre være bra. Ferier kan med fordel deles opp slik at ikke blir for lange.
Kilde: Norsk Psykologforening
