BloggJesper JuulFinnes det en trassalder?

Finnes det en trassalder?

Illustrasjonsfoto: iStock
Blogg: Jesper Juul. Artikkelen er hentet fra FamLab 4182
I toårsalderen viser viljestyrken seg, og barnet vil klare stadig mer selv. Dette kan være vanskelig for foreldre å takle, og i maktkampen som oppstår gir foreldrene barna ansvaret og sier at de trasser.
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

Når barn blir cirka to år gamle får de mer vilje og begynner å lengte etter å bli mer selvstendige og mindre avhengige av foreldrene. I Nordeuropa har vi tradisjonelt kalt denne fasen (som egentlig varer de neste 18 årene!) for trassalderen, mens den i USA ofte kalles ”The trouble two’s”.

Disse betegnelsene skyldes sannsynligvis tradisjonell tenkning som gjør at voksne forklarer årsaken til enhver konflikt med noe som skjer i og med barnet.

I dag vet vi at det ikke er så enkelt. Konfliktene bunner i foreldrenes vilje og evne til å følge med på og forstå barnets utvikling, samt kvaliteten av samspillet mellom foreldre og barn de to første leveårene.

Med barnet skjer det som nevnt bare det at hun eller han gjerne vil greie å gjøre stadig flere ting selv: Pusse tennene, knytte snorer, ta på gummistøvler og yttertøy, hente mat i kjøleskapet osv.

Klarer du å slippe taket?
Med foreldrene skjer det av og til at de har vanskelig for å omstille seg. I to år har de vært nødt til å hjelpe barnet med alt mulig. Dette er ikke bare en belastning, men gir også en overveldende følelse av være utrolig viktig for et annet menneske; man vet best og er helt uunnværlig. Å gi slipp på denne makten er en lettelse for noen, mens andre har vanskelig for å gi den fra seg.

Samspillet mellom barnet og foreldrene avhenger helt av foreldrenes evne til å omstille seg. Når de bare motstrebende oppgir den totale kontrollen og ikke klarer å glede seg over barnets vilje til å greie seg selv, utvikler det seg til en maktkamp:

– Jeg vil ta maten selv!
– Du kan ikke det. Du søler bare på bordet. La meg gjøre det.
– Nei, jeg vil selv.
– Nå gjør jeg det……se der! Nå fikk du meg til å søle. Jeg sa jo at du er for liten!

Antakelig har denne faren eller moren rett. Det er minst 50 prosent risiko for at barnet ikke klarer å balansere skjeen hele veien fra fatet til tallerkenen og dermed søler på bordet. Men samspill med barn handler ikke om å ha rett. Det handler om å gi barn plass, mulighet og oppbakking til å lære alt de skal rekke i løpet av noen ganske få år.

Derfor må foreldrene gi barnet muligheten til å gjøre ting det ennå ikke mestrer, og vente med å hjelpe til barnet selv ber om det.

Ingenting er umulig!
Barn er nesten geniale når det gjelder å lære saker og ting. Hele tiden prøver de å løse oppgaver som er litt vanskeligere enn de egentlig makter. Først i en (mye) senere fase av livet skal de lære å erkjenne og respektere sine egne begrensninger, men da er de for lengst flyttet hjemmefra.

Når barn plutselig annonserer at de vil selv, er det klokest å bakke dem opp og tilby seg å hjelpe hvis det blir nødvendig, etter barnets vurdering.

– Jeg vil ta maten selv!
– Flott! Det blir spennende å se om du greier det.

Og når barnet søler:
– Oops, det gikk nesten helt fint. Vil du ha hjelp?
– Nei, jeg klarer det selv.
– Ja, jeg kan i hvert fall se at du kommer til å lære det.

Når det handler om støvlene og jakken som skal på før turen går til barnehagen eller butikken, forklarer mange foreldre sin ”hjelpsomhet” med at det ikke er tid til å eksperimentere. ”Vi må jo rekke bussen” eller: ”Far må komme tidsnok på jobb”.

Jeg beklager å måtte si det, men dette er dårlige unnskyldninger. Hvis du ikke har tid til å la barnet ditt utvikle seg, må du skaffe mer tid.

Kan være en bjørnetjeneste
Tenk på hva som skjer når den samme gutten er blitt åtte år og sitter og strever med leksene.

– Jeg kan ikke fordra matte! Jeg skjønner ingen ting.
– Selvsagt skjønner du det, det tar bare litt tid å lære noe nytt. Prøv å være litt tålmodig, ellers kommer du aldri til å lære noe!

Men det er faktisk stunder i en families liv da selv den mest omhyggelige planlegging blir ødelagt av uforutsette omstendigheter. Hva gjør man da?

Man anerkjenner barnets trang til å lære og unnskylder sitt hastverk:
- Ja, jeg vet godt at du gjerne vil gjøre det selv, og det er jeg glad for. Men i dag har jeg det så travelt at du nesten må gi meg lov til å gjøre det for deg. Får jeg lov til det?

Ni av ti ganger vil svaret være et ettergivende, litt tvert ”Ok”, og det må man akseptere når man tar selvstendigheten fra et annet menneske og avbryter viktige læringsprosesser.

Foreldrene mister verken makten eller sin enorme betydning for barnet selv om de gir rom for denne livsviktige læringen, men de får litt mer tid og rom for seg selv og for hverandre.

Trassalder eller nysgjerrighetsalder – podcast med psykolog Helge Holgersen som gjest


Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: