Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
I denne og lignende situasjoner kan vi enten velge å trekke på barns enorme trang til å samarbeide med foreldrene (i dette tilfellet i rom av datterens etterligning av morens forbilde), eller vi kan satse på å få barn som lystrer! Som igjen fører oss over i historiens tredje problemstilling: Hvem skal bestemme?
Les også:
Svakt å gi seg?
Moren er redd for å svikte sitt ansvar som mor hvis hun først for eksempel krever at barnet pusser tennene sine, og så bøyer av fordi barnet protesterer. For henne er det enten/eller: Enten bestemmer jeg, eller så bestemmer hun! Denne måten å fremstille problemet på er både vanlig og svært forenklet. Selvfølgelig er det en utrolig dårlig idé å la barn bestemme over sine foreldre, og selvfølgelig har foreldrene det overordnede ansvaret for de prinsippene som skal være gjeldende for familiens liv og trivsel.
Ellers havarerer familien, og vi utvikler barn som vi senere kaller ”småtyranner”. Barn blir bare tyranniske i familier hvor de voksne er usikre, uklare eller late og lar seg tyrannisere. Men det har ikke noe å gjøre med å kontrollere at barn gjør bestemte ting på bestemte måter til bestemt tid. Foreldrenes overordnede ansvar for barns trivsel henger i mye større grad sammen med ”tonen”, ”atmosfæren”, ”stemningen” i familien: altså for eksempel antallet og hyppigheten av destruktive konflikter mellom barn og voksne.
