Svar:Alle familier og fellesskap har bruk for noen regler som skaper gode og konstruktive prosesser. Det går galt med for få eller ingen regler. Like galt kan det gå med for mange regler. Julaften i det postmoderne forbrukersamfunnets familie blir i hvert fall ikke hyggelig hvis ikke de voksne tar ledelsen og lager noen få spilleregler, som både kan forhindre kaos og bidra til å lære barna alminnelig høflighet og anstendighet. Det avhenger naturligvis av familien og hva de voksne vil.
I det følgende tar jeg utgangspunkt i at de voksne gjerne vil skape tradisjon i familien i stedet for å oppleve kaos eller at barna overtar makten. Det barna i virkeligheten gjør, er å fylle det vakuum som skulle være fylt av de voksnes lederskap og ansvar for å ha en tradisjon rundt utdelingen av julegavene.
Før forbruker- og overflodssamfunnet ble et faktum, fikk barn noen få julegaver som de trengte. Dersom det ble penger til overs, fikk de kanskje en leke eller to også. I dag har jeg en fornemmelse av at mange foreldre og besteforeldre både mener at barna skal få akkurat det de ønsker seg og konkurrerer om å gi de dyreste presangene. Julegavene er med andre ord blitt et statussymbol for de voksne på barnas premisser. Det ender ofte med å bli en ubehagelig opplevelse for alle parter. Det gjelder også de voksnes innkjøp av de mange julegavene som helt eller delvis har mistet sin magi og nå bare blir gjenstand for barnas kortvarige gunst.
Men er ikke julen barnas fest? Jo, det sier i hvert fall deler av den kristne tradisjonen som feirer Jesu fødsel. Men det betyr en fest som er til glede for barna -- ikke en sammenkomst der de blir forvirret, frustrerte, rådville, asosiale og krevende fordi de voksne i misforstått barnevennlighet abdiserer fra lederskapet.
Noen råd. La meg derfor forsøke å definere et par prinsipper og deretter foreslå en «spilleplan» for denne spesielle kvelden.
-- Barns ønskelister er uttrykk for deres ønsker og en hjelp for voksne som ikke umiddelbart har egne ideer. De er ikke et diktat som de voksne er forpliktet til å følge.
-- En god gave er en gave som den voksne har tenkt over og bestemmer seg for å gi barnet -- nettopp fordi man har lyst. Det, snarere enn prisen, gir gaven verdi.
-- Å motta gaver fra et annet menneske er et privilegium -- ikke en selvfølgelig rett.
Gi gjerne de mindre og mest utålmodige barna en enkelt gave fra for eksempel julenissen på formiddagen eller tidlig ettermiddag. Hold barna unna juletreet etter at det er pyntet og gavene er på plass under treet. Planlegg julemåltidet slik at de minste barna har en sjanse til å holde seg våkne i et par timer etterpå. La en av foreldrene tenne lysene på juletreet sammen med et av barna før resten av familien kommer inn i stuen.
Syng og dans rundt juletreet, dersom det er en del av familiens tradisjon. Når alle har satt seg ned med kaffe, småkaker og konfekt innenfor rekkevidde, kan gavene deles ut etter følgende system:
Bruk tid. Barna har hver sin tur til å hente en gave som ikke er til barnet selv. De overrekker den til mottageren, som gis tid til å pakke den ut, glede seg over den og takke giveren -- før neste gave hentes frem. Slik fortsetter det helt til alle gavene er pakket ut, takket for og kommentert.
Julaften er ikke rette tidspunktet for målrettet og energisk oppdragelse. Det er tilstrekkelig at de voksne går foran med et godt eksempel. Da vil nok barna lære etter hvert.
Dersom tilstanden i familien tidligere har vært mer kaotisk enn preget av tradisjon, vil det være en god idé om de voksne presenterer de nye spillereglene et par dager før jul. Noen barn blir frustrert, men det går over så snart de erfarer fordelene ved det nye systemet.Dette var ikke ment som en fremstilling av den «riktige» måten å feire julaften på, men som et forslag man kan benytte seg av hvis man ikke var tilfreds med avviklingen forrige året. Det er ingen grunn til å endre tradisjoner som alle trives med.
Gledelig jul!
Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
