Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Barnets grenser blir krenket, og det utvikler seg en destruktiv eller selvdestruktiv personlighet. Foreldrene mister barnets tillit og den unike nærheten som kan finnes mellom foreldre og barn.
Å be andre mennesker (både barn og voksne) om å respektere våre grenser er det samme som å be dem om å ta oss på alvor for den vi er. Dette er et fundamentalt ønske i oss alle og en forutsetning for at vi kan trives sammen med andre mennesker. Barn både vil og kan ta foreldrene på alvor, men den første forutsetning er naturligvis at de opplever at foreldrene både tar dem og hverandre på alvor. Nettopp fordi dette behovet for å bli tatt på alvor ligger så dypt i oss, kan vi hisse oss opp over ting som andre kanskje ser på som ubetydelige. Forskjellen oppstår ikke fordi vi er uenige i saken, men fordi vi anser oss elv som betydningsfulle og gjerne ønsker at andre også syns det.
Derfor hører man ofte følgende ordveksling mellom foreldre og særlig større barn:
”Det irriterer meg at du alltid lar yttertøyet ditt ligge og flyte i gangen.”
”Åh, det gjør vel ingenting.”
”Jo, det gjør noe. Det er dyrt å kjøpe…”
Den voksne ville være mer i overensstemmelse med seg selv hvis hun svarte:
”Du kan syns hva du vil om jakken din, men jeg syns det er dumt hvis du syns at mine meninger ikke betyr noe.”
