Jesper Juul svarer:Ja, det er nesten ingen grenser for hvilke fantasifulle ideer foreldre får for å slippe å si nei! Du stiller mange viktige spørsmål, som jeg ikke kan besvare i en enkelt spalte. Jeg vil derfor ta utgangspunkt i det å si nei til en baby. Dette er også beskrevet i min bok «Kunsten å si nei - med god samvittighet», som nettopp er utgitt på norsk.
Du avslutter med å si: «Dette høres sikkert provoserende naivt ut. Men jeg vil bare ha det fint sammen med ham og har ikke lyst til å være en streng oppdrager». Det er hverken provoserende eller naivt, men derimot en nøyaktig beskrivelse av hvordan de fleste av dagens foreldre tenker om sin relasjon til barn. Som så mange andre, er du fanget i en begrenset forståelse av mulighetene - nemlig den som er «myk» i den ene enden av skalaen og «hard/streng» i den andre. Og innenfor denne virkeligheten hører det å si nei til i den strenge enden av skalaen.
Barneoppdragelse handler om å gi barna et voksent lederskap (de klarer ikke å utvikle seg sunt uten), som gir dem mulighet til å integrere foreldrenes og kulturens verdier og utvikle sin individualitet, sosiale kompetanse og sine fysiske, psykiske og intellektuelle ressurser optimalt. All vår erfaring og forskning viser at dette lederskapet må ha en bestemt kvalitet for at både barnet og familien skal trives - nemlig autoritet. Barna skal ikke sitte i førersetet. Men voksenpersonen skal heller ikke være autoritær. Valget står mellom å utvikle sin egen personlige autoritet og troverdighet og å søke støtte og rettferdiggjøring i regler, grenser og konsekvenser. Det er neppe noen hemmelighet for deg som hyppig leser av denne spalten at jeg går mest inn for det første valget.
Sett med barneøyne har foreldre all verdens autoritet, som de har full tillit til. Derfor blir de så fortvilte og desperate (det de voksne kaller «umulige» eller «uoppdragne») når foreldrene ikke er ikledd den. Noe annet er hvordan foreldrene selv har det med sin egen autoritet.
Si fra!Som mennesker har vi bruk for vår personlige autoritet i relasjonen til alle personer - ikke bare som oppdragere. Dersom vi ikke evner å sette kropp, vilje og språk bak våre verdier, behov, grenser og følelser og tar ansvar for oss selv, blir vi uunngåelig ofre for andre - inkludert våre barn. Det betyr blant annet at vi må lære oss å si nei når det er det vi mener - og når vi må si ja til oss selv. Det er en av de viktige menneskelige kvalitetene som mange av oss først begynner å utvikle for alvor når vi får barn.
Man kan også velge å abonnere på autoriteter, systemer, triks og metoder utenfor seg selv (som noen i barselgruppen gjør). Men da går man glipp av all den lærdom og personlige utvikling som ligger latent i relasjonen mellom mor og barn.
Det er viktig for sønnen din at han vet hvor han har deg - og hvem moren hans er som person. Jo tydeligere du klarer å være, jo tryggere vil han føle seg. Han er fremdeles så liten at du det meste av tiden må sette hans behov foran dine egne. Men han er ikke for liten til å reagere med henholdsvis trygghet og utrygghet, dersom du ikke er tydelig. Intellektuelt forstår han ikke et «nei». Men han forstår og lærer av kroppsspråket og musikken som ledsager ordet. Derfor er et av de eldgamle triksene med å avlede barns oppmerksomhet en kortvarig gevinst. Det fungerer bare så lenge barn ikke kan snakke og bevege seg fritt. Dermed utsettes barnas muligheter til å lære sine foreldres behov, grenser og verdier å kjenne, og foreldrene får dobbeltarbeid når barna kommer i to- til fireårsalderen.
Ingen reglerJeg kjenner ikke deg og kan derfor ikke vite hvor ofte det er nødvendig for deg å si nei til sønnen din. Liksom det ikke eksisterer bestemte «grenser» som er gode og riktige for alle barn, eksisterer det heller ikke en bestemt kvote for å si «nei». Noen må si det ofte - andre bare sjelden.
Det «strenge» nei’et (for eksempel dine foreldres?) er ofte uhensiktsmessig, fordi mimikken og stemmeleiet får barnet til å føle at det er noe galt med det. Og når man føler at det er noe galt med en, er det mer enn dobbelt så vanskelig å lære å gjøre det riktige. Derfor foreslår jeg at du lærer deg å si «nei» hver gang sønnen din gjør noe du ikke vil være med på - eller hver gang du må si «ja» til deg selv. Men gjør det på en vennlig måte! Det vil ikke si på en sukkersøt, klagende eller appellerende måte. Det vil si et vennlig og bestemt nei, akkurat slik du ville fremført det overfor en voksen person.
Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén - og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din.
Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
