Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Fryktelige ord som ”mammadalt”, ”pappadalt” og ”ødipuskompleks” har fått mange foreldre til å frykte den naturlige avhengigheten mellom barn og foreldre. For meg er det ingen tvil om at denne angsten for at barn skal bli for avhengige av den ene eller begge foreldrene, er fullstendig overdrevet.
Barnet trenger tilknytningen
Alle barn har de første tre til fire år bruk for all den nærhet og trygghet vi overhodet klarer å gi dem. Dette gjelder normale barn i helt vanlige, trygge og stabile familier, og det gjelder naturligvis i enda større grad hvis det er konflikter eller brudd i familien, eller hvis barnet har tilbrakt 8-10 timer i barnehage daglig.
Det er en helt annen sak hva foreldrene har behov for. Det kan selvfølgelig veie tyngre enn barnets behov, og det er jo ingenting i veien for å legge små barn i egen seng på eget rom som utgangspunkt, så lenge man ikke forvandler dette tilbudet fra moderne boligbyggere til en sannhet om barns behov.
Les også:
Egentid uten barna
Kanskje spesielt i Skandinavia har vi en tydelig tendens til å skaffe oss ”fred fra barna” ved å skape avstand til dem. Vi legger dem i sengen eller vognen hvis vi trenger å snakke sammen eller se noe på tv.
Men i virkeligheten får man ofte mye mer fred fra barna hvis man tar dem til seg; enten sitter med dem på fanget eller legger dem ved siden av seg i stolen eller sofaen, slik at man med jevne mellomrom kan ha øyekontakt med dem eller på annen måte rekke ut og være tilgjengelige.
