Overskriften stiller et interessant spørsmål som sikkert blir besvart ulikt av forskjellige mødre, fedre, helsesykepleiere, utviklingspsykologer, politikere og andre. Det er naturligvis foreldrene som har førsterett til å formulere svaret på et spørsmål som egentlig oppsummerer to spørsmål: Hvilken far ønsker mannen å være? Hvilken rolle ønsker moren at hennes mann tar?
Hvis vi ser for oss at spørsmålet besvares av et vanlig velutdannet norsk par som tenker i takt med tiden vil partene si omtrent det samme: «En mann som i rollen som pappa er ansvarlig, aktiv og nærværende i barnets liv fra begynnelsen». Dette er helt på linje med utviklingspsykologien og spesielt med den velfunderte og anerkjente «tilknytningsteorien». Denne har de siste 15 årene tatt livet av den gamle påstanden om at «mor er den viktigste i barnets første leveår». Ser vi livet fra et barneperspektiv lærer vi at barnet foretrekker en nær tilknytning til begge foreldrene.
Les også:
«Morssjåvinisme»?
Kvinner og mødre har i århundrer vært alene med ansvaret for barnas utvikling og trivsel, og det setter selvfølgelig sitt preg på nåtidens unge mødre, uansett hvordan de ellers tenker. Sammen med barnet lukker de seg inne, og selv om de gjerne mottar hjelp, støtte og praktisk avlastning er det dem som bestemmer tid, sted og kvalitet. Vi menn kaller det «morssjåvinisme» og benytter enten fenomenet som en velkommen mulighet til å ikke gå 100 prosent inn i samspillet med og arbeidet omkring barnet, eller så tar vi opp kampen og insisterer på å bevise våre kvalifikasjoner på tross av mødrenes bedrevitende holdning.
Det siste er absolutt det beste valget om man som far ønsker å innhente mors forsprang. Dette forspranget oppnår kvinnene under graviditeten hvor di i ni måneder bokstavelig talt får barnet «under huden» og dermed får utviklet deres sanseapparat i forhold til barnets humør, trivsel, lyst og behov. Mors evige nærvær og suverene erfaring gjør det ofte veldig vanskelig for far å bygge opp den nødvendige erfaringen og selvtilliten.
Vi kjenner den klassiske unnamanøveren hvor far rekker barnet til mor så snart det ikke lar seg berolige eller trøstes umiddelbart, men også fedre som er innstilt på å holde ut lenger fristes av denne muligheten. Ikke, som mange kvinner tror, på grunn av latskap, men rett og slett fordi de ikke orker å være grunn til at barnet gråte eller at det fortsetter. Det er faktisk ett av mange maskuline uttrykk for kjærlighet og omsorg for barnet, samt tillit til moren, som ofte mistolkes av mødre.
