Det jeg opplever ganske typisk er to ting:Det første er en høyere grad av labilitet eller følsomhet. Helt konkret betyr det at mange kan kjenne seg mye mer lettrørte, sårbare, hudløse og følsomme. Det kan være fint, men innimellom også slitsomt. Tårene kommer lettere, og det er sjelden lett å kontrollere når det skjer. Mange kan kjenne at det filteret de til vanlig har til å beskytte seg emosjonelt får større hull, og ikke er så tett som de er vant med i ikke-gravid tilstand. Altså flere ‘store’ følelser, flere tårer, flere tanker, men også ofte mer hengivenhet og fine øyeblikk hvor man kan være mer i kontakt med følelsene sine.
Det andre jeg opplever er at gravide rett og slett kan få en kortere lunte enn de har ellers. De er gjerne ikke så tålmodige som de pleier, og kan si mye mer ifra om ting. For noen blir det som å oppdage en helt ny side av seg selv, noe som av og til overrasker både den gravide – men også partneren. Det kan også gi seg utslag i at man kan få sagt ifra om ting både til familien og jobben, noe man kanskje ellers ikke hadde fått gjort. Akkurat som med det følsomme jeg nettopp snakket om, kan dette med den korte lunten også oppleves både fint og slitsomt. Fint fordi man gjerne får sagt ifra om ting man gjerne ellers ikke hadde fått gjort, men også slitsomt fordi man ikke alltid har kontrollen over når og hvordan denne lunten faktisk tennes …
Naturens måte å hjelpe oss kvinner påDet er definitivt store forskjeller på i hvilken grad gravide opplever disse mer mentale forandringene – fra ikke å kjenne noe som helst til denne følsomheten og den korte lunten, til å ikke kjenne seg selv igjen i det hele tatt fordi man er super-emosjonell og hissig. Her tenker jeg det er superviktig å vite om at dette er helt normale forandringer, at de er midlertidige og ikke minst at de er der for en god grunn. Jeg tror nemlig dette er naturens måte å hjelpe oss kvinner til å ta godt vare på barnet vi bærer frem og skal ta vare på når det kommer til verden.
Vi skal nok være litt mer psykisk åpne og følsomme enn vi er til vanlig. Da får vi med oss hvis noe ikke er som det skal være, og vi har på en måte alle antenner ute for å få til livsviktig bonding med dette lille barnet som er helt avhengig av oss. Og vi får sagt ifra til omverdenen hvis ting ikke er som de skal være, og dermed er vi med på å optimalisere miljøet rundt både oss selv og babyen. Så jeg tenker at det har sin naturlige årsak at mange gravide nettopp kjenner på både økt labilitet og kortere lunte – det er med på å gjøre oss til bedre mødre.
Snakk med din partner om disse normale forandringene, og snakk med din jordmor. Det er viktig å finne forståelse for at man i denne helt spesielle perioden trenger litt mer omsorg og oppbacking på veien inn i morskapet.
Bloggen er publisert i samarbeid med Mamastork.
