Jeg starter opp 15 uker med å ruste meg til familieselskap for kommende storesøster som blir 5 år. Jeg gjorde gradvis flere og flere ting sist uke og tenker at dette bare må gå bra. Som et tiltak for å overleve dagen har vi bestemt at mannen skal hente mat, og bestemødrene samt en svigerinne baker for meg. Da behøver jeg ikke gjøre mer enn å ordne meg selv, stille opp og smile pent. Allikevel vet jeg at jeg vil ha vanskelig for ikke å bidra med å gjøre klart og rydde underveis. Ikke minst må jeg engasjere meg i gaveåpningen, som er høydepunktet for 5-åringen.
Dagen går overraskende bra. Jeg får treffe mye familie som jeg ikke har sett siden før vi ble gravide og jeg og ungene hadde svineinfluensa, så det er virkelig en evighet siden. Vi løper ikke ned dørene til hverandre, men vi er alle flinke til å gå i hverandres bursdager og med stor familie på begges sider blir det en del av dem. Nå har jeg holdt meg hjemme, så det er oppfriskende å få være med igjen.
Kroppen sier ifra
Jeg gjør mitt beste for å huske på å hvile, men det blir ingen mulighet for å legge seg ned under selskapet. Jeg klarte ikke å dy meg for å hjelpe til med rydding og pynting før selskapet heller, så jeg merker at jeg ikke har sittet og stått så her mye de siste par månedene. Ettersom festen går mot slutten, ser jeg på hendene mine at noe rart skjer. De ser plutselig ut som pølser og alle ringene sitter helt fast! Jeg skjønner at nå har kroppen fått nok og de av gjestene som ser meg studere hendene mine tar raskt hintet slik at selskapet blir avsluttet og alle går.
Denne gangen er det ikke uventet når jeg igjen blir i skikkelig dårlig form. Det virker som det henger helt sammen, jeg strekker strikken og kroppen straffer meg med oppkast og utmattethet som ikke gir seg på noen dager. Jeg må le ironisk over tanken på at graviditet ikke er en sykdom og at jeg med det som bakgrunn burde vært i full jobb. Ha, jeg hadde ikke overlevd en halv dag der sånn som jeg reagerer på nesten ingenting!
Les også:
Muggen frukt på en allerede råtten kake
Jeg merker at jeg denne gangen blir skikkelig lei av alt sammen. Jeg er hoven, sliten og så utrolig lei av å kaste opp. I tillegg har jeg fortsatt disse hodepinene som startet når jeg ble 13 uker, skal de ikke gi seg snart? De er som en muggen pynt på en allerede råtten kake. Kan jeg ikke få lov til å bli bedre? I klarere øyeblikk trøster jeg meg med at jeg faktisk har klart å slutte på medisiner, mens jeg sist gang måtte gå på de enda flere uker til. Jeg er jo også i bedre form om jeg klarer å hvile 100%, da er det bare hodepinene som sitter igjen.
