Jeg trodde lenge jeg kjente små tegn på liv, men denne uka er det så godt som helt borte. Er det ikke rart, at jeg var så sikker på at jeg kjente liv så lenge og nå er det nesten helt borte? Enkelte ganger under uka syns jeg dog jeg kjenner noe, men det er sjeldnere enn før og kun langt nede.
En annen ting jeg syns er at magen har sluttet å vokse. Ikke det at den ikke er stor nok, for den syns så definitivt, men den har ikke forandret seg den siste uka. Burde jeg ikke føle mer og mer for hver uke? I stedet får jeg en helt stille uke hvor det rett og slett ikke skjer noe. Det eneste jeg dog ikke blir kvitt er kynnere og hodepine. Jeg grynter misfornøyd fra sofaen, der jeg fortsatt føler meg forvist til hvile. En evigvarende hvile som ikke hjelper på noe, foruten å roe ned kynnerne. De øyeblikkene jeg forsøker å være rasjonell skjønner jeg at det er bra at jeg unngår å trigge kynnerne så her tidlig. Jeg orker heller ikke stort, så mye disse evinnelige hodepinene plager meg. Når jeg lener meg bakover og lukker øynene kan jeg nesten glemme hodepinene og hvor trist livet er denne uka.
Var det ikke bedre på denne tiden sist gang?
Jeg prøver å lese i bloggen min fra sist svangerskap. Da hadde jeg også hormonelle hodepiner, men ga de seg ikke rundt denne tiden? I stedet for å få svar på det, blir jeg minnet på at jeg burde være mer takknemlig for at spyingen endelig har gitt seg. Denne gangen klarte jeg å slutte på medisiner for det langt tidligere og har også sluttet å kaste opp mange uker før det jeg gjorde da. Kanskje resten av svangerskapet kan bli bedre også?
Kvalmen henger vagt i som en slitsom gjest man ikke blir kvitt, men den døyves når jeg spiser. Så jeg spiser annenhver time og merker at jeg får i meg langt mer enn jeg har gjort før i svangerskapet. Når jeg tenker etter innser jeg at det gradvis har bygd seg på med appetitt de siste ukene. Sist gang rundt var jeg syk med hyperemesis så lenge at jeg slet med å komme over startvekta, men nå begynner jeg å bekymre meg for vektas utvikling dette svangerskapet. Det ergrer meg enda mer at det alltid skal være noe å bekymre seg for som gravid, enten man legger på seg for lite eller for mye. Enten man har for liten mage eller for stor, enten man strekker seg for langt og jobber for mye eller man kaster inn håndkleet for tidlig; det er alltid noe når man er gravid! I tillegg er jeg fortsatt hard i magen og er blitt helt avhengig av de bløtlagte linfrøene for å fungere.
