Prøver meg på jobb likevel
Etter legetimen kjører jeg allikevel rett på jobb. På veien dit har jeg konkludert med at jeg selv kan oppheve sykemeldingen min, eller eventuelt redusere den. Det står tross alt det på NAV sine hjemmesider hver gang jeg må inn og bekrefte at jeg fortsatt er syk. Er jeg virkelig så syk fortsatt at jeg ikke kan bidra noe? Dessuten trenger jobben veldig min hjelp til noe og det vet jeg. Så om ikke annet får jeg hjulpet de med det de behøver og så kan jeg hvile meg etterpå.
Det blir flere timer på jobb enn først planlagt og jeg både sitter og går rundt mens jeg er der og skynder meg for å få unna oppgavene. Det føles så godt endelig å være til nytte og alle er glade for det jeg bidrar med.
Får svi for forsøket
Kanskje kjenner jeg meg litt stresset over å ordne mest mulig når jeg først er der, men det er kun når jeg er hjemme igjen at formen endrer seg. Jeg blir rett og slett i fryktelig dårlig form. Blodtrykket har steget, jeg får migrene og voldsomme kynnere i magen. Denne gangen er de attpåtil vonde.
Utover kvelden blir jeg helt fortvilet, hvordan kunne jeg gjøre dette mot meg selv? Som før er det ingenting annet enn paracet jeg kan ta mot den fryktelige hodepinen og kynnerne gir seg ikke selv om jeg hviler. Kan det være farlig, lurer jeg. Det spørsmålet plager meg hele natta. Først neste dag har de roet seg, men hodepina sitter i som et kroneksempel på min egen dårlige dømmekraft over egen form.
Blir raskt sliten
Ute er været nydelig og når formen igjen kommer seg drister jeg meg ut med ungene og mannen. Det føles helt fantastisk å være ute og nyte fint vær, yrende menneskeliv og familie, men jeg blir raskere sliten igjen. Å strekke strikken på egen form er nok ikke det lureste jeg gjør.
Etter uka konkluderer jeg med at jeg må høre på både legen og jordmor, og fokusere på å bruke den lille energien jeg har positivt. Midt oppi alt gror jeg et barn, og det får være godt nok. Tross alt er det bedre å kunne bidra litt til ungenes glede, enn å slite seg ut med å prøve å gjøre noe kroppen ikke orker.
Må ta advarslene på alvor
Jeg har også blitt skremt av de vonde kynnerne. Uke 20 er kanskje halvveis i svangerskapet, men det hjelper lite om babyen vil komme ut nå. Ingen kan hjelpe meg da - og aller minst jobben. Jeg husker på advarslene fra sist svangerskap, når jeg hadde masse fostervann og premature rier i uke 30. De kan ikke hjelpe meg før uke 24. Ingen kan det.
Som terapi for å minne meg på at babyen er viktigere enn livet som passerer forbi, strikker jeg endelig flere bittesmå plagg i rosanyanser. Jeg setter det sammen med det jeg har strikket i nøytrale farger og får hele sett. Det gjør meg så godt å tenke på at det om få måneder skal varme en liten, perfekt jentebaby. Så ler jeg litt, om ikke jeg får gjort annet disse månedene vi venter får jeg i hvert fall strikket ferdig en hel, liten garderobe til snuppa.
