Vi har endelig kommet oss hjem fra fjellet, fortsatt syke som sist uke, men vi overlevde bilturen. Mannen min holder seg heldigvis enda frisk, og tar oss med til legen morgenen etterpå. Det tas både blodprøver og prøver i svelg og nese av meg og barna. Ungene får også ørene sine tittet på. De har fått en hard medfart, trolig som sekundær infeksjon. Jeg er helt knust over at hele ferien vår gikk med til dette. Før vi går blir vi sykemeldt en uke, da det er tydelig at vi ikke vil friskne til med det første.
Noen dager senere får vi fasiten. Vi har svineinfluensa, alle tre! Ikke bare det, men vi har smittet nesten alle storfamiliemedlemmene vi var på fjellet med slik at de nå har fått det samme. Legen forbereder oss på at svineinfluensa kan sitte i ekstra lenge, og at vi kan være slappe opp til tre uker. Vi får også beskjed om å holde oss unna utsatte grupper i samfunnet, slik som eldre og babyer, men vi er jo bare hjemme.
Maks uflaks
Vi får allikevel gleden over å overbringe «de gode nyhetene» til de vi har smittet. Det lille, heldige i dette er at vi ble smittet i det vi tok ferie noen få dager før vi dro på fjellet, så ingen på verken skole eller barnehage har blitt smittet. Etter uendelig selvransakelse, finner vi ut at jeg og ungene må ha blitt smittet den første dagen med fri, hvor vi var på et kjøpesenter. Ingen andre vi kjenner har nemlig vært syke. Så uheldig kan man være!
Når uka går mot slutten kvikner jeg litt til, og merker at energien bedrer seg. Ikke nok til å tenke på jobb, skole eller barnehage, men nok til å gjøre litt hyggelige aktiviteter i hjemmet. Vi prater mer og forsøker å kose oss så godt vi kan vi som er hjemme.
