Må få i meg én liter væske om dagen
Legen gir opp forsøket, men insisterer på at jeg må få i meg minst en liter væske om dagen, det er viktigere enn mat. En liter! Jeg ler dystert som om hun har bedt meg løpe til månen. I stedet foreslår jeg at jeg kan prøve meg på en halv liter, noe mer enn det virker utopisk. Legen insisterer fortsatt på en hel og jeg sier ja til slutt, vel vitende om at det aldri vil gå.
Til slutt blir vi enige om en ny kontroll om en uke og jeg går derfra med resept på både kvalmestillende og antibiotika for urinveisinfeksjonen. Den har jeg ingen symptomer på, men av en eller annen grunn får jeg dette tidlig i hvert svangerskap. En sykemelding har jeg også fått med meg. Legen tror ikke på rask bedring og sykemelder meg ut måneden uten å blunke.
Er tablettene trygge for babyen og bra for meg?
Jeg henter ut begge tablettene og frykter for hvordan jeg skal få de i meg tre ganger om dagen. De kvalmestillende tablettene er i hvert fall små. De gikk jeg på halve svangerskapet sist, og tok opp mot tre ganger om dagen for ikke å kaste opp konstant. De gjorde meg dog veldig i ørska hele tiden så de frister ikke veldig. I tillegg slår den noe urasjonelle bekymringen meg for hvordan babyen tåler de. Lillesøster tålte de tydeligvis helt fint, hun er langt fremme i utvikling sammenlignet med jevnaldrende – helt typisk for ett tett småsøsken som strekker seg etter storebror. Allikevel, det gnager i meg når jeg tar de og jeg tar nok for få.
Antibiotikaen er den medisinen jeg frykter mest å ta, tablettene er både større og har ingen merkbar effekt på noe. Jeg merker jo ikke noe til den urinveisinfeksjonen, men skjønner at den må behandles.
Begynner å kaste opp
Allerede neste dag starter spyingen for fullt. Første gangen blir jeg nesten overrasket og det verste er smaken av antibiotikaen som følger med opp. Så går jeg etter hvert ikke noe sted uten bøtta på armen. Ikke at jeg går så mye, jeg brekker meg bare av å gå opp trappa fra soverommet og opp til sofaen. Ettersom jeg ikke orker mye mat, beveger jeg meg stort sett kun når jeg går fra sofaen til badet, men det gjør jeg knapt lenger det heller foruten for å tømme bøtta. Jeg tilbringer nå halve døgnet i senga og halve døgnet i sofaen, alltid med bøtta rett ved.
Til og med TV’en er for slitsom å følge med på, så jeg ser stort sett i veggen. Det finnes nesten ikke et eneste TV program det får an å se på uten at jeg blir mer kvalm av det. Hvorfor må det være så mye bevegelser overalt? Hadde jeg hatt energi skulle jeg ha irritert meg over at mannen har kjøpt så stor TV, men jeg orker ikke det heller. Vi har heldigvis ikke hengt opp bilder på veggene i det nye huset, så den ensfargede veggen er monoton nok å se på. Jobben som jeg egentlig elsker er glemt og livet har blitt nitrist.
Deler nyheten med barna
Ukas lille lyspunkt er at vi må fortelle storesøskenene hva som har skjedd og at det skal komme en liten baby lenger frem om alt går bra. Jeg er blitt så syk at det er uansvarlig ikke å fortelle de hvorfor. Det barna selv kan tippe av årsak kan være alt mulig og siden dette kan dra ut i tid er det like greit å fortelle sannheten.
Som forventet blir de overlykkelige begge to, dette har de ventet på! Jeg får daglig tegninger og kort de har skrevet, hvor de gratulerer og tegner babyen.
Jeg merker på dem at de syns det er litt vanskelig at jeg er så dårlig, spesielt når jeg oftere og oftere må legge meg når de kommer hjem. Jeg klarer rett og slett ikke lydene, aktiveteten og minst av alt: luktene. De må jo få spise, selv om jeg ikke utstår matlukt. Allikevel er de verdens snilleste barn denne uka og tar så mye hensyn de klarer. Jeg håper bare ikke ting skal bli verre, kan de det?
