Sykehuset ringte jeg til og ga beskjed om at jeg ikke trengte å komme tilbake, så nå gjenstår det å se om jeg klarer å slippe unna regelmessige besøk hos helsehuset for å få væske intravenøst.
Det er bedre å reise til helsehuset noen timer enn å bli lagt inn på sykehuset uten tvil, men jeg er fortsatt der at jeg ikke orker å ta en dusj, så å reise ut blant vanlige mennesker føles som å bestige et fjell med en sekk på 200 kg.
Kvalme-boble
Jeg lever nå i samme hus som min fryktelig snille mann og de søte barna mine som lister seg rundt meg, men egentlig lever jeg i min egen, kvalme boble. Jeg sover igjen halve døgnet, kun avbrutt av eventuelt oppkast og evinnelige runder med å snu seg i senga for å ignorere kvalmen. Bøtta står solid ved siden av senga og jeg har den typiske kjekspakka på nattbordet, men orker lite av den. I stedet prøver jeg å drikke litt av en vannflaske jeg også har der hver gang jeg våkner, for å klare mitt mål om å drikke 1 liter væske i løpet av døgnet. Det er grensa mi for å slippe væsketilførsler. Mannen sover inne hos ungene og kommer kun løpende når jeg behøver hjelp, for ikke å forstyrre meg unødvendig.
Etter at mannen og barna er dratt ut på morgenen for å kjøre til skole, barnehage og jobb, drar jeg meg opp trappa og legger meg på sofaen kun akkompagnert av bøtta. Jeg har funnet et par rolige tv serier jeg så vidt orker å se litt på, og ser jeg bort i lengre perioder går jeg ikke glipp av noe uansett da det strengt tatt ikke skjer noen ting som helst i disse programmene. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å se på dette igjen i mitt liv, da alt jeg gjør disse ukene vil minne meg om denne ulidelige kvalmen.
Les også:
Å dusje er et stort prosjekt
To ganger i løpet av uka bestemmer jeg meg for å tvinge meg til å dusje. Selv om jeg ikke er så tett på familien føler selv jeg på at jeg ikke er så delikat. Første gangen svartner det for meg i dusjen. Det er en fryktelig ubehagelig opplevelse og jeg finner ut at sånn kan jeg ikke ha det. Det blir så svart for meg så lenge at jeg bare må synke ned på gulvet og vente til det går over. Det er nesten så jeg bare blir liggende der, da jeg ikke orker å reise meg igjen for å tørke meg og kle på klær.
Så neste gang setter jeg inn en krakk og forkynner til familien at den krakken nå bor i dusjen for jeg orker ikke å løfte den ut og inn. Det er ikke sjans at jeg klarer å dusje om jeg må stå, det har jeg ikke energi til.
Tidligere i svangerskapet lovte jeg meg selv at jeg skulle sminke meg oftere dette svangerskapet, fordi jeg ser så syk ut på alle bildene fra sist svangerskap. Tross alt er det ikke meg å se så utslitt ut hele tiden. Selv om utseendet egentlig ikke betyr noe betyr det allikevel noe for selvfølelsen å ta seg så godt ut som man kan. Det forsettet kan jeg bare le av nå. Jeg hopper i stedet over å se meg i speilet og orker ikke bry meg om at håret kun blir børstet maks en gang i uka.
Les også:
Spy og drikke, spy og drikke
På bordet ved sofaen står tablettpakka mi samt den andre medisinen jeg fikk fra fastlegen. Den virker ulikt fra sykehuset sin så på de dårligste dagene tar jeg den oppå for å døyve spyingen. Spyposene jeg fikk fra sykehuset har jeg overalt, selv om jeg prøver å orke og spy i bøtta da den kan skylles. Så har jeg vann alle steder hvor jeg er for å prøve å nå litermålet mitt. En dråpe her og en dråpe der…
