De første dagene etter fødselen var helt magiske, til tross for mange ekstra kontroller og fæle etter-rier. Ettersom jeg hadde GBS-infeksjon, måtte de ta sjekk av lille hver fjerde time, men det dukket aldri opp noe.
Hun fikk også tendenser til gulsott og vi måtte inn på flere undersøkelser og ta blodprøver mange ganger, men hun tok brystet godt fra første stund og behøvde aldri behandling. Akkurat det var jeg selv helt trygg på, for jeg merket hvor godt hun drakk og at melka kom raskt. Beken kom også tidlig ut og de gule bleiene ble et faktum.
Vi var heldige som fikk en så god start på ammingen. Det blir virkelig lettere med erfaring fra tidligere. Ikke minst er tryggheten som kommer av erfaring til stor nytte. Etter-riene var ille, men denne gangen ventet jeg på dem. Jeg syns nesten de var verre med nummer to, for da var jeg lykkelig uvitende når de gjorde sitt inntog.
I fin form rett etter fødselen
Rett etter fødselen var jeg i et stort lykkerus og var oppe og gikk med en gang. Energien var på topp og jeg storkoste meg som trebarnsmor. På sykehuset ville jeg helst bære henne selv og røre på meg mest mulig. Den trillesenga fikk hun knapt ligge i.
Først tredje natta våknet jeg opp av at kroppen sa stopp. Da låste hele ryggen seg og jeg fikk en brå påminner om at det tar på for kroppen å være i så lite aktivitet i så mange måneder, for så å tro man er helt frisk sekundet babyen er ute. Heldigvis har dette kommet seg, etter gode råd om å ta aktivitetene mer gradvis.
Reaksjoner i kroppen etter fødselen
Jeg blødde mye under fødsel og rett etterpå, men trengte ikke annet enn å ta jerntabletter. Jeg følte meg allikevel veldig ør i hodet lenge og det tok hele 6 uker før blødningene etter fødselen ga seg helt.
Jeg trodde også jeg var hoven før fødsel, men det var ingenting mot hvordan føttene mine ble seende ut etter fødsel! Plutselig var begge føttene som tømmerstokker, anklene forsvant og det satt i lenger enn lengst. Først etter 8 uker kunne jeg ta på vanlige sko og droppe joggeskoene.
Mannen min var lenge bekymret på mine vegne og lurte på om det ikke var noe legen kunne gjøre, men jeg selv var mest urolig for om de ville gå tilbake til normal størrelse. Heldigvis gjorde de det, selv om det tok tid.
Stolte storesøsken
Storesøsknene var vilt begeistret fra første stund. De var så stolte og spente der de kom på sykehuset, og hvilken hjelp de har vært i ettertid. Jeg hadde ikke sett for meg hvor mye ekstra hjelp det skulle være i å ha flere som vil underholde og kose.
Storebror er veldig flink til å holde henne og kan ta henne fra meg hvor enn jeg står og brått trenger hjelp, mens storesøster er ypperlig på å synge og underholde henne når jeg trenger tid til annet.
Nå som lillesøster er 3 måneder merker jeg brått hvordan hun blir begeistret når de kommer hjem fra barnehage og skole, og da vil hun hverken ha pupp eller annet før hun har pludret litt med dem. De store planlegger allerede fjerdemann, som skal bli en gutt og da skal lillesøster også hjelpe til. Kanskje, bare kanskje, får vi pappaen på gli også?
Les også:
Utrolig kjærlighetsfølelse
Både jeg og mannen min ble overveldet av den voldsomme kjærligheten man får for dette nye livet og som kommer så momentant. Man glemmer nesten hvor magisk det er, når hjertet igjen vider seg ut. Det er lite som slår følelsen av å ha et nyfødt barn sovende på brystet og det er allerede en ting jeg savner fra nyfødttiden.
Lillesøster sover gjerne på armen, men sovner ikke lenger lett liggende opp på brystet. Jeg vet også at jeg må bruke fornuften og la henne sove litt alene på dagen, så hun ikke kun vil sove på meg, selv om jeg helst bare skulle hatt henne på meg hele tiden. På natten derimot, da samsover vi. Jeg har funnet ut at det viktigste er at vi begge får sove mest mulig, ikke hva alle andre måtte mene om alt.
