Uke 23: Glukosebelastningstest og fryktelig frisørtime

Frisørtime

Som en oppmuntring til meg selv bestemmer jeg meg spontant for å gå til frisøren dagen etter. I de foregående svangerskapene har jeg vært streng på ikke å farge eller bleke håret som gravid da det har vært så mye ulike meninger om dette, men i det jeg går forbi en frisør med drop-in sitter jeg plutselig i en frisørstol. Etterveksten er lang og det skal bli fint å få den lysere.

Babyen er jo også stor nå, så jeg slår meg til ro med at det er viktigere å stå over dette i første trimester enn nå. Litt rask googling bekrefter også det, i tillegg til alle de som fra før ikke mener det gjør noe når som helst i svangerskapet.

Hverken frisøren eller stedet er kjent for meg, men jeg har hørt fra andre at den er både rimelig og bra. Så jeg smiler bare hyggelig og ber om at etterveksten tas. For å være på den sikre siden ber jeg frisøren legge fargen litt bort fra hodebunnen, noe som også vil være bra for hodebunnen som er sår fra før. Jeg spør til slutt om hun syns resten av håret mitt har blitt litt for gult, eller om det bare er mine gravide øyne. Frisøren sier seg raskt enig og lover å ordne opp. Sliten som jeg har vært lar jeg henne bare ta kontrollen og håper hun er like rask som de jeg ellers går til.

Smerter i bekkenet

Etter en halvtime i frisørstolen begynner det å verke i bekkenet. Jeg prøver forsiktig å lirke meg litt fra side til side i stolen, men uten mye hell. Frisøren tar seg også særdeles god tid. Jeg kan faktisk aldri huske at det har tatt så lang tid før, selv om jeg har ekstra langt hår. Først etter drøye to timer annonserer hun at det er på tide med hårvask. Jeg priser meg lykkelig innvendig, spesielt siden bekkenet nå har blitt så vondt at svetteperler pipler frem i panna mi.

Først i det jeg ligger i den stolen som er ved hårvasken og hodet har blitt lagt bak på vasken innser jeg at situasjonen kunne bli enda verre. Det gjør så vondt å ligge der at jeg har lyst å gråte, men jeg biter det i meg og tenker at en hårvask må da gå fort.

Gjør vondt!

Så annonserer frisøren det jeg ikke har skjønt før nå, hun skal smøre hele håret mitt inn med enda en farge som skal ta bort gulskjæret. Ikke bare det, men det skal virke i tjue minutter før det skal skylles ut. Jeg rekker ikke å protestere før hun har smurt det inn og forduftet. Borte blir hun, i hele de tjue minuttene. Jeg ser panisk rundt meg på andre frisører et stykke unna og kunder som holder på med sitt. Smerten i bekkenet nærmer seg uutholdelig, men hva kan jeg gjøre, begynne å rope på folk?

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde sagt raskt fra til frisøren, selv om hun jammen ikke var veldig til dialog. Nå har jeg ikke annet valg enn å presse meg gjennom dette. Til sist blir håret mitt endelig vasket igjen og jeg blir ført tilbake til frisørstolen. Hele hodebunnen svir, ettersom den siste runden med farge ble klint rundt i hele håret og absolutt ikke holdt en centimeter fra hodebunnen. Jeg må le litt bittert inne i meg når jeg innser at klippen fortsatt gjenstår.

Grålig hår

Etter at alt er ferdig viser klokka at det har tatt hele tre og en halv time. Jeg blir også et par tusen fattigere og innser at dette virkelig ikke var en rimelig affære, med alt som ble gjort. Fargen er jevn og dermed er jobben flott utført, men jeg innser til min skrekk at den nesten er grålig. Jeg ser raskt rundt meg at alle de blonde frisørene er ganske grå i nyansen. Det er tydeligvis en trend nå, men ikke noe gravide meg håndterer.

Jeg klistrer på meg tidenes rareste smil og kommer meg ut før gravidtårene tar meg. Noe så tåpelig, jeg skulle oppmuntre meg selv, men ender opp med tårer i stedet! Der og da bestemmer jeg meg for aldri å gjenta dette. Ikke skal jeg gå til frisøren med et vondt bekken og ikke til en jeg ikke kjenner når jeg er for sliten til å forklare hva jeg liker. Heldigvis trøster en venninne av meg som er frisør med at det grå vil vaskes ut, dersom jeg vasker det ofte.

Prøver å tenke positivt

Resten av uka går langt bedre. Humøret stiger over å være ferdig med glukosebelastningstesten og over at den berømte uke 24 nærmer seg. Jeg får også en rask innkalling til fødepoliklinikken neste uke. Jeg bestemmer meg derfor for å leve i lykkelig uvitenhet frem til neste ukes kontroll og glemme litt at svangerskapet er så slitsomt, så langt jeg klarer. I stedet nyter jeg fridager med barna og er så tilstede jeg klarer. Kanskje de neste ukene ikke blir så ille som jeg har trodd?

Les andre innlegg i Liljabloggen her