BloggLiljabloggenUke 25: Begynner på forberedelsene

Uke 25: Begynner på forberedelsene

Lilja går gjennom babyklærne fra storesøster for å se hva hun har og hva som må handles inn til lillesøster. Foto: privat
Blogg: Lilja 7823 Sist oppdatert 09.09.19
Jeg skal bare røre meg i fem minutters intervaller for å unngå unødige kynnere, men føler et akutt behov for å begynne og få ting på plass denne uka. Tross alt kan det jo skje noe alt for tidlig og da blir det ikke mye tid eller energi til å få ordnet alt, nå som jeg vet at det er en risiko. Det første jeg må gjøre er å få avklart hva vi har av utstyr fra før og hva som må bestilles eller kjøpes nytt.

Hver uke som går nå, gjør meg ekstra glad. En uke lenger på vei betyr en uke lenger babyen min får ruges i magen, en uke nærmere at det går enda bedre ved en fødsel og en uke lenger både livmor og livmorhals har holdt ut for mye fostervann. Jeg har veldig mye vondt i magen og tarmene virker enda til å være i opprør etter antibiotikaen jeg ble ferdig med for to uker siden, men jeg forsøker ikke å tenke så mye på det. Hverdagen min har bare blitt sånn, mye ubehag, men det er så verdt det allikevel.

Hva har vi, hva trenger vi?

Det blir lite aktuelt å gå i butikker sånn som alt er nå, så jeg lander ned på at det som mangler må bestilles på nett. Jeg bruker dermed mye av den hvilende tiden min til å søke på nett og skrive lister. Jeg vet at vi har mye fra før, men det begynner å bli en stund siden nå ettersom kommende storesøster alt er fem år og storebror snart syv. Vi har flyttet i mellomtiden og, så jeg tipper at vi ikke tok vare på alt.

Så snart jeg klarer å kapre noen av mannens få, ledige øyeblikk drar jeg han med meg inn på inneboden vår hvor alt som er igjen av klær og utstyr er lagret. Han bærer ting inn og ut, alt etter hvor jeg peker der jeg har satt meg på sofaen utenfor. Jeg ser over noe og så må han flytte det tilbake igjen. Jeg ser på han at dette ikke er noe han syns er spesielt gøy, men unnskylder meg selv med at det blir verre for han om han må gjøre dette alene og jeg brått ligger på sykehuset med et prematurt barn. Det jeg gleder meg mest til er å se på klærne etter storesøster, jeg har nemlig tatt vare på absolutt alt som var helt og pent, og hun hadde en rikelig garderobe.

Trenger ny bilstol og vogn

Av utstyr oppdager jeg at vi må kjøpe nye bilstoler, da storesøster arvet etter storebror og jeg syns de begynner å bli på grensen for gamle. Bil-sikkerhet er ikke noe jeg vil lure på om er ivaretatt. Ny vogn må vi også ha, eller det vil si, jeg VIL ha ny vogn bare fordi jeg har lyst på det. Denne gangen vil jeg ha en nettere vogn enn sist, men den har jeg faktisk allerede snikbestilt da jeg bare måtte ha den i en spesifikk farge som hadde lang leveringstid.

Vugge og lekegrind har vi solgt, så vi må i hvert fall ha en av delene ny. Jeg liker å ha en sovemulighet i den etasjen jeg oppholder meg i på dagtid, men en lekegrind fungerer jo fint til det og med et nest oppi. Sprinkelsenga har vi tatt vare på, men jeg må le når jeg ser den. De to første ungene har gnagd på hver sin side av den, så den er full av bitemerker. Madrassen har også blitt liggende i senga, med masse utstyr lagret oppå seg så jeg noterer meg at jeg må bestille ny madrass. Kanskje seng og, når jeg først er i gang? Ellers finner vi vognpose, bilstolpose, babyutstyr til tripp trapp-stolen, dyner og masse annet som er lagret rent og pent så det trenger vi ikke nytt av.

Sorterer babyklær

Eskene med jenteklær blir båret inn til stua i de minste størrelsene, så jeg kan sortere det. Årstiden er litt feil da storesøster har mye sommerklær som lille ikke vil få brukt, men det er allikevel mye vi kan bruke igjen. Når jeg legger det sammen med det jeg allerede har kjøpt nytt, har vi med stor sannsynlighet langt mer enn nok. I tillegg kommer jo alle gavene man får, så jeg gir meg selv et motvillig shoppe-stopp på klær. Det er rart å sitte og se på de små klærne. Tenk at vi skal få en liten, ny jente som vil passe alt dette!


Mammas store mage

Uka ellers går rolig for seg. Det er tydelig at storesøster syns at magen min har blitt stor, for jeg får en tegning med en mage som er enda større enn den jeg faktisk har. Jeg ler av den med et stort smil og bestemmer meg for å ta vare på den. Jeg selv syns kanskje det er slitsomt at magen har blitt stor så fort, men ungene syns visst det er veldig stas. Kanskje jeg burde prøve å glede meg over det jeg og, i stedet for å ville unnskylde den hver gang jeg møter noen?

Storesøster har tegnet mamma. Foto: privat

Er det bare kynnere?

Det er først i slutten av uka at jeg får en dyster påminnelse om at livmora selv kanskje ikke er så fornøyd med det ekstra vannet. Mannen skal levere eldste gutten på en helgetur han skal på, og jeg er alene hjemme med storesøster og må legge henne. Mens vi spiser kveldsmat merker jeg hvordan magen trekker seg sammen på en annerledes måte, ikke helt likt som de vanlige kynnerne. Disse sammentrekningene kommer mer i tak og føles som vonde menssmerter. Jeg tar meg i å måtte puste og får et flashback til de premature riene jeg hadde i uke 30 med hun som sitter ved siden av meg og spiser. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre ikke å vise bekymringen for henne, men hva er det som er på gang nå?

Jeg får femåringen i seng og hun vil be en natta-bønn hvor hun alltid takker for det som har vært fint den dagen. På slutten hører jeg hun legger til at hun håper mamma ikke skal ha så vondt i magen og at det skal gå bra med babyen. Jeg blir helt rørt, det er tydelig at hun har ant at noe er i gjære som ikke er bra. Jeg klemmer henne ekstra god natt, og går og legger meg på sofaen for å se om det gir seg med hvile.


Hva om ...?

Jeg blir litt urolig over at mannen er over en time unna med bil og at jeg er alene med jentungen, men beroliges litt av at lille i magen sparker godt og tydelig til meg. I den økende bekymringen glemmer jeg at jeg kjenner nesten alle i gata og at vi også har øvrig familie ikke langt unna, som kunne hjulpet til.

Fra det startet til det gir seg tar det nesten to timer, men det er mer enn lenge nok til å skremme meg ettersom takene kom så regelmessig og var vonde. Kynnere skal jo ikke oppføre seg sånn. Jeg blir i tvil om jeg burde ringt føden, men nå som det har gitt seg vil jeg så desperat bare legge meg og glemme det. Alene er jeg jo også fortsatt. Jeg blir enig med meg selv at jeg skal ringe dersom det kommer tilbake og heller sove nå, så er jeg straks enda en uke på vei. En uke nærmere å gi barnet mitt de beste vilkårene for et godt liv og en uke nærmere enda tryggere grunn.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: