Siden jeg følges opp av sykehuset såpass jevnlig, ser jeg ikke behov for å få en ny jordmor nå på slutten, så dette blir siste jordmorkontroll for meg.
Vi har en fin og god prat sammen. Jeg er sjeleglad for å være på et bedre sted enn jeg var på timen for tre uker siden, når jeg bare gråt fra ende til annen og var så utrolig bekymret for alt som kunne gå galt. Nå er jeg langt lettere til sinns og føler stadig oftere at dette svangerskapet kan gå bedre enn hva man fryktet. Ja, kanskje er mine svangerskap langt fra rosenrøde og kanskje har jeg flere utfordringer enn de fleste andre gravide, men til tross for det kan det da gå bedre enn fryktet? Kanskje jeg kan få gå helt til uke 37 og babyen ikke lenger er prematur? Kanskje vannet ikke går plutselig av seg selv, selv om det er mye av det, kanskje jeg ikke vil få premature rier som sist og kanskje det ikke vil bli så ekstremt og utholdelig vondt på slutten som sist?
Tryggere på at jeg får en frisk baby
Jordmor er glad for at jeg har det bedre og samtidig lei seg for at hun ikke får fulgt meg opp til slutten og fått sett hvordan dette ender. Uansett er også hun tryggere på at jeg nå får en frisk baby til slutt, nå som jeg jo er så langt på vei. Hun understreker dog at jeg ikke må nøle med å ta kontakt med sykehuset om noe ikke virker til å være som det skal, og ha lav terskel for å si fra. Jeg nikker, men kjenner meg selv også. Jeg er ikke flink til å si fra, derimot er jeg flink til å holde ut, kanskje for lenge.
For siste gang får jeg legge meg på benken og høre hjertelyden med doppler. Det minner meg om kontrollen i uke 13 hvor jeg fikk høre den for første gang, på samme benk. Jeg tar meg i å bli rørt, tenk på alt som har skjedd med babyen og utviklingen hennes fra uke 13 og til nå! Det er helt utrolig å tenke på, samtidig som det minner en på alt vi har gått gjennom. Nå er vi faktisk langt over halvveis, og slutten nærmer seg i horisonten, uansett hvordan man ser på det.
