Kanskje er det psyken eller kanskje er det alt det ekstra jeg gjorde i slutten av forrige uke, men jeg føler meg i tillegg mer sliten enn på lenge når uka starter. Det er bare én ting jeg gleder meg over denne uka og det er masse liv i magen. Jeg blir alltid glad når jeg titter ned på den og den rører på seg.
Blod på papiret!
Andre dagen i uka tar jeg meg i å se på papiret mens jeg sitter på toalettet. Det er rødt, og mer enn noen dråper. Litt paff tar jeg nytt papir og tørker enda en gang. Også det papiret blir rødt. Først den tredje gangen jeg tørker merker jeg at det stopper litt opp. Fortsatt litt satt ut titter jeg ned i toalettskåla, som også er helt rød. Det burde den definitivt ikke være. Hva er dette, tenker jeg og rynker panna. En liten alarm går av inne i meg og sier at jeg burde ringe føden og spørre de, men resten av meg er så sliten så jeg orker det bare ikke. Tenk hvis jeg må legges inn og ligge der hele denne uka og?
Jeg føler selv et stikk av uansvarlighet, men bestemmer meg for å se det an. Jeg googler masse om blødninger når man er så langt på vei som meg og konkluderer med at det må være en av tre ting. Enten er det noe skikkelig galt, men da burde jeg ikke sluttet å blø så det tror jeg ikke. Det neste er en tegningsblødning, og i så fall vil det skje noe mer den neste tiden som jeg vil kjenne igjen og jeg kan si fra da. Det siste – som jeg selv tror, er at jeg kan ha skjøre slimhinner. Blødde jeg ikke noen ganger litt tidlig i svangerskapet og?
Orker ikke en ny runde på sykehus
Dagen går uten at det skjer noe mer, men jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Etter hvert kommer mannen og barna hjem, men jeg bestemmer meg for ikke si noe. Han vil sikkert syns at jeg må ringe føden. Gjør jeg det må jeg helt garantert inn på en sjekk gitt historikken min. Da må jeg først kjøre dit, så sitte og vente på kontroll hos en tilfeldig lege jeg kanskje aldri har møtt før og blir de usikre på hvorfor dette skjedde blir jeg trolig lagt inn på observasjonsposten over natta. Jeg blir utslitt bare av å tenke på det. Dessuten kjenner jeg masse liv og det beroliger meg. Det er også bare en liten uke til neste kontroll der, med en lege jeg kjenner og stoler på. Tross alt er ikke min situasjon helt gjennomsnittlig, det er litt komplisert med gjentagende polyhydramnion uten årsak.
Nei, jeg orker det bare ikke, alt det oppstyret. Hadde jeg bare hatt litt overskudd, men det har jeg ikke. Positiviteten fra de siste par ukene er som blåst bort og jeg kjenner meg helt utmattet. Jeg er så sliten og lei av at det alltid skal være noe galt med svangerskapene mine og at jeg skal ha så mye magevondt på grunn av alt det ekstra fostervannet at jeg bare ikke orker mer. Jeg blir i stedet enig med meg selv at jeg skal ringe føden dersom jeg blør mer, dersom jeg får premature rier eller dersom jeg kjenner mindre liv.
