Som vanlig tas jeg først imot av en jordmor på fødepoliklinikken, før jeg senere skal til en fødselsoverlege som gjennomfører selve kontrollen. Jordmor tar seg av blodtrykk og urinprøve før det. Jeg merker hvordan jeg er uvanlig stresset når jeg setter meg ned med jordmor. Blodtrykket er overraskende høyt, og jordmor spør hvordan jeg egentlig har det.
Litt satt ut, ramler det bare ut av meg alt som skjedde sist uke. Jeg forteller om den litt store blødningen og om alle tankene etter det, men forsøker samtidig på et svært klønete sett å forklare (eller mer forsvare) hvorfor jeg ikke ringte de.
Blir irettesatt av jordmor
Jordmor stopper helt opp det hun gjør og setter øynene skarpt i meg. Hun fyrer av en rekke spørsmål om hvor gammel jeg er og om jeg ikke har barn fra før. Forstår ikke jeg av alle, jeg som er tredjegangs mamma og voksen at man må si fra når noe slikt skjer? Jeg får rett og slett litt god, gammeldags kjeft og irettesettelse av jordmor og for første gang på lenge kjenner jeg hvordan jeg rødmer. Hun har jo selvfølgelig helt rett, jeg burde jo sagt fra og unnskyldningene mine høres litt tamme ut i møte med henne. Der og da er jeg helt sikker på at jeg har høyt blodtrykk fordi jeg har gruet meg til å fortelle dette.
Jeg følger litt slukøret etter jordmor inn til legen og hører henne fortelle at jeg har hatt en blødning. Så blir jeg lettet når jeg ser hvem legen er, det er en jeg har en enorm tillit til og jeg har vært hos henne i alle tre svangerskapene. Jeg føler meg litt mer lettet når jeg setter meg ned og igjen må fortelle alt som skjedde sist uke. Hun sier ikke stort, annet enn at jeg får legge meg ned så hun kan sjekke hvordan det står til selv.
Utrolig lettet
Kontrollen blir grundig, som forventet. Etter at den er ferdig er jeg så lettet at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Livmorhalsen er stabil, babyen vokser og har det flott, morkaka har det bra, gjennomstrømningen fra den er helt super og det er ikke noe blod å spore.
Etter alle solemerker hadde jeg rett, det må ha vært skjøre slimhinner og kynnerne fortsetter med ikke å påvirke stort. Legen erkjenner at hun ville ha tenkt det samme som jeg gjorde når jeg resonnerte sist uke, men påpeker tydelig at det overhodet ikke er min jobb å resonnere slik. Det er de på føden sin jobb. Jeg nikker iherdig, jeg er jo egentlig helt enig i det.
