Magen begynner virkelig å bli kjempestor, men jeg har endelig sluttet å bry meg når folk påpeker det. Nå nærmer det seg jo faktisk på ordentlig, og blir jeg satt i gang i uke 37 er det bare knappe 4 uker igjen. Jeg sier derfor nå til folk at det er en måned igjen i stedet for nesten to, som er mer korrekt.
Dra på tur?
Foreldrene mine foreslår utover i uka å dra på en liten tur med ungene mine da de fra før passer to søskenbarn i samme alder. Vi snakker først om det nesten på spøk, at jeg jo kan bli med nå som jeg «får lov» av sykehuset å strekke strikken. Jeg lar meg underholde av tanken, at jeg som knapt har gjort annet enn å ligge på sofaen siden jeg ble gravid brått skal bli med på en skikkelig aktivitets-tur med barna.
Så fester tanken seg. Når får jeg muligheten til det igjen? Når babyen kommer, vil den oppta all min tid lenge. Ukene frem til fødsel vil heller ikke bli lettere, så skal jeg gjøre noe litt sprøtt er det vel jo før jo bedre, nå som jeg ikke trenger å bekymre meg for prematur fødsel. Jeg tenker videre på familien min. Mannen min ville fått litt etterlengtet tid til å jobbe ekstra og ta igjen tapt arbeid om han ikke må ordne alt med meg og ungene et par dager. Ungene ville syns det var kjempestas, ikke bare å få dra på en gøy tur, men at mamma og babyen i magen blir med også. De har virkelig fått minimalt med mamma- tid dette året.
Bestemmer meg for å bli med
Jeg vet ikke om jeg overrasker meg selv eller min mor mest, men jeg bestemmer meg plutselig for å bli med. Det er to timers kjøring dit de skal og går det helt skeis er det vel bare ligge på hotellet mens de andre har det gøy. Skjer det mot formodning noe med magen så har de jo sykehus der også, men jeg føler meg merkelig trygg på at det kommer til å gå bra.
For første gang på lenge dette svangerskapet bekymrer jeg meg ikke for noe. Det eneste måtte være bekkenet, at det skal streike. Jeg kan kanskje ignorere magesmertene et par dager på ren vilje, men jeg kan ikke tvinge et bekken til å gå om det ikke vil det. Jaja, konkluderer jeg til slutt, vi får leie en rullestol da hvis jeg ikke kan gå mer. Det siste ler jeg av, men min mors latter derimot er mer nervøs når jeg nevner den muligheten. Jeg hiver meg allikevel rundt og pakker til både meg og barna. Barna kan nesten ikke tro det er sant når jeg forteller at vi skal på tur vi tre uten pappa, men de blir elleville av begeistring begge to.
Går forbausende bra
Dagene på tur går overraskende bra. Bekkenet henger faktisk med, selv om vi nok går mer de dagene enn jeg har gjort hele svangerskapet til sammen. Jeg setter meg ned overalt jeg har mulighet til det, for å avlaste både magen og bekkenet. Bestefar tar seg av alle aktiviteter jeg ikke orker eller kan bli med på og det blir nok ekstra mange kafé- besøk, men det liker jo alle. Jeg mistenker iblant at det går så bra som det gjør fordi psyken min er i sånn lykkerus over å få noen så hyggelige dager sammen at den bare lurer kroppen med på det, men jeg ignorerer de tankene så godt jeg kan. I stedet nyter jeg dagene til det fulle og vi legger oss alt for sent alle sammen.
