Uke 37: Tid for igangsetting

Ballongen faller ut

Jeg går på toalettet og før jeg rekker å sette meg ned detter ballongen ut. Sammen med den kommer masse mer blod og det som er igjen av slimproppen. Denne gangen er det ikke noe spørsmål om hva det er og jeg er så fascinert at jeg nesten, bare nesten, tar et bilde av det.

Jeg sender opprømt melding til min mor og blir også enig med mannen min at han skal komme i morgen tidlig med mindre jeg hører av meg før. Jordmor på vakt sier at vi nå bare må se om det skjer noe, men at de ikke gjør noe mer enda.

Jeg får derimot enda en langvarig CTG registrering som gjør at kroppen verker. Jeg prøver å hvile mest mulig etter denne. Etter å ha registrert rier et par timer til må jeg skuffet innse at de kommer sjeldnere og sjeldnere. Det virker som det var ballongen som irriterte de frem og nå som den er ute, tiden har gått og jeg hviler dabber de av.

Det blir allikevel en slitsom natt, da ryggen og bekkenet virkelig ikke liker sykehusmadrassen. Jeg er dog 37+2 og veldig spent på hva dagen bringer, selv med lite søvn.

Er dette dagen?

Jeg står derfor opp tidlig neste dag, dusjer, ordner meg og spiser en tidlig frokost før jeg må utholde enda en CTG-registrering. Denne gangen er det nesten ikke liv å registrere og jeg må igjen drikke noe søtt. Jeg kommer til å tenke på hvordan det var hjemme for to dager siden og lurer på hvorfor det enten nesten ikke er liv, eller voldsomt mye liv. Jeg konkluderer med at hun heldigvis straks skal ut og da slipper jeg bekymre meg mer for dette. Jeg er glad jeg ikke skal utholde dette i tre uker til.

Legen kommer på visitt rett før mannen min har kommet frem. Det er til stor glede «min» lege som jeg hadde de siste kontrollene hos. Han åpner med én gang opp med at dette vil ta lenger tid enn de hadde trodd, ikke på grunn av meg, men på grunn av kapasiteten på føden. Det viser seg at denne dagen er den dagen det skal fødes flest barn hele året på fødeavdelingen og der er det kaotisk. De har derfor ikke tid til meg, som også krever ekstra mye oppfølging.

Jeg blir så paff av nyheten at jeg ikke vet hva jeg skal si. Dette var noe jeg trodde kunne skje i går, men så skjer det i dag. Skal jeg bare ligge her, halvveis igangsatt? Jeg tar meg raskt sammen og skjønner at det må bli sånn, de som føder spontant må jo tas og tross alt er jo min situasjon under kontroll.

Les også:

Å ta vannet – hvorfor og hvordan?

Kunne tatt vannet

Så fortsetter legen med en vaginal undersøkelse. Det har skjedd litt og jeg har to cm åpning. Ikke all verden, men legen kommer godt til fosterhinna og sier han lett kunne tatt vannet hvis de hadde hatt kapasitet til meg. Han kjenner dog ikke hodet til babyen hvilket utgjør enda en grunn for å vente. Han vil være helt sikker på at de har leger tilgjengelig for meg om noe skjer.

Han stripper meg i stedet, for å la kroppen modnes enda mer. Jeg spør etter gele for på holde modningen ytterligere i gang, men det vil han ikke ta sjansen på. I stedet ber han meg gå så mye som mulig og sier seg enig i at jeg nok kan sende mannen min på jobb fremfor å være her med meg om vi ønsker det.

Skjer egentlig ganske lite

Neste undersøkelse blir noen timer senere, så min lege undersøker meg igjen. Jeg blødde etter sist stripping og kjente at det røsket, men har ikke hatt mer rier tross at jeg har gått mye så jeg tror selv ikke det har skjedd noen endring. Det viser seg at jeg har rett og legen stripper meg igjen.

Jeg blir lei meg fordi jeg begynner å mistenke at denne fødselen kommer til å ende opp med drypp og bare kunstige rier, for kroppen min spiller jo overhodet ikke på lag. Legen er overrasket, for han var sikker på at jeg ville gå raskt i fødsel når de bare pirket bort i meg den første dagen. Han lover derfor denne gangen at de kan sette gele på meg utover kvelden om jeg ønsker det og det ikke har skjedd mer, men fra nå av får jeg ikke lov til å gå turer alene i gangen mer. Min mor og min mann bytter derfor på å passe ungene og komme for å gå turer med meg.

Stressa lege

Senere på kvelden kommer en ny lege for å gi meg gele vaginalt. Det er da jeg skjønner at de er stresset på avdelingen. Legen virker utad til å være helt rolig, men skynder seg allikevel så mye at hun ikke tar seg tid til å vente på jordmora. Dermed sitter hun plutselig der og får ikke til å åpne produktet hun skal smøre meg inn med, og som jordmødrene vanligvis klargjør.

For første gang ser vi at hun er stresset, der hun sitter forvirret, oppgitt og irritert, og ikke vet hva hun skal gjøre. Heldigvis kommer en jordmor løpende etter og får åpnet geleen, slik at legen straks får skyndet seg videre. Jeg får igjen beskjed om ikke å gå alene, men det har skjedd noe inne i meg. Jeg har fått en ny visshet.

Dette kommer til å ta tid

Plutselig bare vet jeg en ting, og jeg er 100% overbevist. Denne babyen kommer ikke til å komme ut før noen tar hull på den store sekken med vann hun svømmer rundt inne i. Samme hvor mye jeg går, samme hvor mye de stripper meg eller hva de smører meg inn med, livmora mi virker helt bestemt på å holde fast.

Jeg går pliktskyldig enda en tur med mannen min på kvelden, men har helt gitt opp håpet om at det skal utgjøre en forskjell. Når jeg lukker øynene er alt jeg ser en stor pose, fryktet drypp. Det eneste plusset er jeg faktisk rekker å fullføre antibiotika kuren min mot denne GBS-infeksjonen min. Siste tablett er i morgen tidlig.

Tilbake på rommet dropper jeg både en dusj og å ta bort sminken, og tar i stedet imot noe å sove på og. Her skal jeg visst bli lenge, så hva betyr det hvordan jeg ser ut?

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen!