Livredd for å miste

Er kanskje ikke alt som det skal være inne meg, siden jeg ikke er kvalm denne gangen? Kvalmen skal jo gjøre det mindre sannsynlig å miste, det vet jeg fra sist. En liten del av meg ønsker seg plutselig å bli kvalm. Ikke så kvalm som sist, men litt bare.

Les også:

Jippi! Vi er gravide! Hysj?

Hvorfor blir noen ekstremt kvalme?

Uke for uke

Vil ammingen få meg til å spontanabortere?
Enda verre, så begynner jeg å bekymre meg for ammingen. Den driver jo ut stoffet oxytocin, som gjør at livmoren trekker seg sammen. Spesielt under nattammingen plager dette meg. Jeg og mannen min har jo egentlig blitt enige om å kutte ut nattammingen, og bare gi på dagen, men med jobben og alt har jeg ikke hatt samvittighet til det akkurat nå. Samtidig har vi jo nettopp hatt lang ferie hvor lillegutt har delt rom med oss, så jeg syns det er en for brå overgang å tvinge han til å ligge alene på rommet sitt hele natta, uten oss og uten puppen.

I stedet legger jeg meg på en madrass inne på rommet til prinsen, og lar han ligge ved siden av meg og amme en eller to ganger i løpet av natta. Da ligger jeg der, og bekymrer meg fryktelig. Hvert sug er fortsatt som et knivstikk inn i puppen, og enda verre så føles det nå som om hvert sug driver den lille babyen min i magen mer og mer ut. Eller embryoet, som det mer korrekt er, men uansett hvor lite det er, ønsker jeg så sterkt å beholde det trygt og godt inne i livmoren!
Jeg starter med kun å bruke hvitt undertøy. Jeg vil være hundre prosent sikker på at jeg ser det, dersom det begynner å blø. Hver lille papirbit blir nøye studert etter at jeg har tisset; kan jeg skimte noe rosa? Dagene går, uten at jeg ser noe, men bekymringene sitter i. Jeg betror meg derfor til en kusine om at jeg er gravid, og bekymringen over ammingen. Hun beroliger meg med at det er så lite oxytocin det er snakk om. En orgasme for eksempel, vil frigjøre mye mer, og det er jo ikke skadelig, er det vel?

Les også:

Er det farlig med orgasme?

Spontanabort – hvorfor skjer det?

Ulike typer spontanabort

Han er vel ikke interessert i sex nå?
Skuldrene mine synker litt, men fokuset har bare skiftet. Nå skuler jeg bort på mannen min, i stedet for ned på lillegutt under ammingen, med rynket panne. Han er vel ikke interessert i sex nå, er han vel? Han skjønner vel at det er farlig? Det gjør han tydeligvis ikke, for alt samme kveld tar han initiativ. Jeg lar meg rive med, men kommer brått på oxytocinet og blir liggende der stiv som en stokk. Jeg skal i hvert fall ikke nyte dette, tenk hvis jeg skulle få en orgasme! Det, oppå ammingen, vil helt sikkert drive ut embryoet, det er jeg sikker på.

Etterpå må jeg beklage til mannen min, og prøver mitt beste å forklare. Heldigvis er han like snill som han alltid er, og forstår meg. I alle fall gjør han et forsøk. Dessuten har han gjennomlevd et helt svangerskap med meg bare i fjor, så han vet godt hvor rar jeg kan bli. Uansett er babyen viktigst nå, det er vi begge enige om.