Den alminnelige regelen i norsk rett, er at erstatning for personskader skal utmåles individuelt. Det vil si at man skal ha erstatning for det som man faktisk taper på grunn av skaden. Dersom man for eksempel blir ufør og mister arbeidsevnen, betyr det at erstatningen skal regnes ut fra hvor mye lønnsinntekt man taper, fra skaden skjedde og helt frem til pensjonsalderen. Har man en god inntekt, kan det altså fort dreie seg om mange millioner kroner.
Men denne regelen har altså noen unntak som gjelder for enkelte særlige områder, hvor man i stedet har valgt å standardisere erstatningen. Ett slikt område er erstatning til barn.
Grunnen til at barn får en standardisert erstatning, er blant annet at det kan være vanskelig å anslå hvor stor inntekt et barn ville endt opp med i arbeidslivet uten skaden. Derfor har lovgiveren ønsket at alle barn skal få lik erstatning for lik skade, uavhengig av for eksempel forhold som kjønn, bosted, evner eller familiebakgrunn.
