Det var så deilig med litt kjærestetid. Siden Robert jobbet så mye borte var vi jo som to turtelduer. Jeg klarte ikke la være å se på den flotte, snille og gode mannen som skulle bli pappa`n til enda en baby. Jeg kjente varme i hjertet mitt bare han så på meg. Vi ble ropt inn. Til vår glede var det samme lege som hadde undersøkt meg med Elida to år tidligere. Først pratet vi litt og gikk igjennom papirer. Vi lo og han sa: Ja, jeg sa jo at vi sees snart igjen da dere dro herifra sist.
Så var det opp på benken. Lyset ble slått av og kald gele ble sprutet på magen.
Der, midt på skjermen lå det… Vårt barn.
En liten guttJeg klarte ikke slutte å smile. Legen sa ganske fort at om dere vil, kan dere få vite kjønn. Noe vi selvfølgelig ville. I magen lå det en liten sprek gutt. En lillebror. Robert klemte hånden min og var så stolt. Klarte ikke slutte å smile. Legen lo og pratet. Så begynte han på sjekklista. Ingen tegn til ryggmargsbrokk, noe som vi var ekstra bekymret for. Medisiner jeg må bruke gir en økt risiko for ryggmarksbrokk og hareskår. Han gikk videre til leppe og så videre. Vi så fingre, tær og alt var så perfekt.
Blir det gutt eler jente? Ta denne uhøytidelige quizen.
Så ble legen stille.Han kremtet forsiktig. Brukte god tid. Skrev inn tall, tok nye mål og skrev inn igjen. Jeg begynte å kjenne på panikken. Snudde meg bort mot Robert – han blunket og tok hånden min. Holdt den hardt. Legen stoppet opp og sa: ”Du, jeg har funnet noen markører her… Jeg vil at du skal vite at her kan det være noe alvorlig galt med fosteret.”
Stemmen hans ble borte i et tåkehav... Øynene mine fylte seg med tårer. Jeg begynte å kjenne panikken. Nei, det kan ikke stemme? Det var jo en så fin gutt. Legen henter papir til meg for å tørke tårer. Han satt seg ved siden av oss. Robert klemte hånden min så hardt at jeg nesten ikke kjente fingrene mine... herregud, hva er det som skjer?
Rådet oss til å ta fostervannsprøveLegen forklarte fort og klinisk at det var funn på for stor nakkefold, hodet hadde det de kalte jordbærform og han hadde en hvit prikk på hjertet. Vi spurte hva det betydde, og legen forklarte at han så etter trisomi 18. Det var ikke forenelig med liv, noe som betyr at fosteret enten dør i løpet av svangerskapet eller at barnet dør rett etter fødsel. Han sa at en fostervannsprøve burde tas.
Dette er trisomi 18:
Trisomi 18 (også kalt Edwards syndrom) er en genetisk feil hvor et tredje kromosom 18 eksisterer. Edwards syndrom er den nest mest vanlige trisomi etter Downs syndrom.
Veldig få barn med Edwards syndrom overlever, og omtrent halvparten dør i mors liv. Av de som overlever svangerskapet, vil bare 50% leve til 2 måneder, mens 5 – 10% overlever det første året. De hyppigste dødsårsakene er pusteproblemer og hjertesvikt. Det er umulig å gi en eksakt prognose for barn med Edwards syndrom under svangerskapet eller som nyfødt. Siden store kirurgiske inngrep som regel ikke blir utført på barn med Edwards syndrom, er det vanskelig å angi en prognose for hva overlevelsesraten ville vært hvis de ble behandlet som genetisk friske barn. Grunnen til denne tilbakeholdenheten med behandling er at barn med Edwards syndrom er så sterkt funksjonshemmet og lite utviklet at de ikke vil overleve behandlingen.
Kjennetegn: misdannelser som lav fødselsvekt, liten og unormal hodeform, liten kjeve og munn, ørene satt lavt på hodet og knyttede never med overlappende fingre. Spedbarn med Edwards syndrom har som regel hjertefeil og feil ved funksjonene til andre organer, slik at kroppens viktigste systemer er påvirket.
Kilde: Wikipedia
Robert og jeg hadde jo pratet om dette. Om det skulle være noe, ville vi aldri ta fostervannsprøve. Men vi hadde ikke tenkt på at babyen kunne være alvorlig syk. Jeg hadde panikk. Jeg klarte ikke prate. Jeg hikstet og gråt. Robert prøvde å be meg ta et valg, men jeg klarte ikke. Til slutt sa legen: ”Ida, om du var min datter hadde jeg sagt til deg: ta fostervannsprøven nå. Det er mye bedre å ta den og vite hva vi har å forholde oss til.” Jeg forsto jo hva han sa. Men jeg ble kvalm av tanken.
Jeg sa ja til fostervannsprøve. I løpet av ti minutter lå jeg med en lang nål inne i magen min. Jeg så på skjermen hvordan nålen gikk inn i fostersekken. Hvordan babyen sprellet like ved. Så fikk jeg beskjed om å ta det rolig. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne oppleve lekkasjer, blod og så videre. Og at det var en liten sjanse for spontanabort.
Ble livreddJeg og Robert gikk ut med ultralydbilder i hånden. Ultralydbilder av vårt nydelige barn. Vi ringte hjem til foreldrene våre. Bare gråt. Dette var en fredag, og vi ble lovet svar innen onsdag. Det ble ikke noe juleshopping på oss. Vi spiste og satt oss på toget. Robert prøvde å trøste meg så godt han kunne, men jeg var livredd. Livredd for at jeg måtte ta et valg om å avbryte et svangerskap. At jeg skulle si at lillebror ikke fikk leve.
Jeg hadde litt vondt i magen, men det gikk fint. Robert la Elida, og da jeg satt i sofaen kjente jeg klare og tydelige spark for første gang. Lillebror turnet og sparket. Jeg gråt og sa til Robert at lillebror prøvde å gi beskjed til meg: Her er jeg! Ikke gi meg opp, mamma. Jeg kjemper.
Helgen sneglet seg av gårde. Vi hadde jo Elida, så vi måtte jo bare leve. Vi hadde sagt ifra til barnehagen om hvordan ting lå an. Det for at de skulle vite om at ting var litt vanskelige hjemme. Elida var jo bare to år, men forsto allikevel mye. Onsdagen kom, og jeg ventet så på svar. Hørte ingenting. Torsdag morgen ringte jeg sykehuset, men fikk beskjed om at jeg ville bli ringt opp. Robert jobbet i England, så jeg var alene med Elida.
Telefonen fra sykehusetPå torsdag ettermiddag sto jeg i garderoben i barnehagen for å kle på Elida da telefonen ringte. Med skjelvende hender tok jeg den og sa hei. Hun som jobber i barnehagen visste jo om alt, og så på meg at her var det fra sykehuset, så hun tok med seg Elida for å se på noe. Jeg skalv som bare det, hele kroppen ristet. Legen presenterte seg og sa: ”Jeg vil før jeg fortsetter si at babyen i magen ikke har trisomi.”
Jeg falt sammen. Beina mine sviktet under meg, og jeg seig ned på gulvet. Han forklarte mye, men jeg husker ingenting. Jeg la på, og jeg begynte å gråte. Hun som hadde seinvakten kom bort, og jeg fikk presset frem at alt var fint. Så fikk jeg en god klem, og vi gråt begge to.
Redd resten av svangerskapetJeg burde klart å skru om hodet der, ikke sant? Klart å slå meg til ro med at alt var bra? Jeg gjorde ikke det. Jeg gikk resten av svangerskapet med en redsel. Jeg klarte ikke stole på at lillebror var frisk. Den dagen han ble født, med ansiktet opp mot stjernene(stjernetitter), gransket jeg ham etter feil. Jeg ville ikke bli glad i ham, i redsel for å miste ham. Jeg sa jeg var sliten, og ga Robert ansvaret.
Helt til noen timer etterpå. Jeg satt i sengen.og sykepleieren ga meg Isak. Den lille kroppen var 3330 gram og 49 centimeter. Så perfekt. Jeg så på ham, og blikkene våre møttes. Da fikk jeg den samme følelsen som jeg hadde sittet med den kvelden etter fostervannsprøven. Mamma, jeg ville bare si at jeg har det bra. Kjemp for meg mamma.
Heldigvis kom morsfølelsenEtter det har jeg kjempet uten å nøle. Isak sov lite de først åtte månedene, men jeg gikk milevis med han, trøstet, sang og ga alt av meg for den lille kroppen. Den lille kroppen som jeg en gang var så sikker på aldri skulle få oppleve min kjærlighet, skulle få hele meg. Jeg manglet morskjærlighet og tilknytning hele svangerskapet og timer etter han var født. Men fikk det så til de grader igjen.
Endte godtDet er ikke risikofritt å gå gravid. Det er ingen selvfølge å få friske barn. Heldigvis kan man oppleve at det går bra selv om oddsene taler i mot det. I dag er Isak fire år. Frisk som en fisk. En skøyer uten like. Mamma og pappas lille kjemper.
