Dagen jeg skal på kontroll er jeg 35 uker og 5 dager på vei. Mannen min blir hjemme med lillegutt, så jeg tar min mor med i stedet. Ikke for at jeg trenger noen der i selve timen, tenker jeg, men fordi jeg ikke kan kjøre bil selv. Det har jeg altfor vondt til.
Timen, den blir vel bare preget av standard ting. Det er jo vannmengden som først og fremst skal sjekkes, men den vet jeg jo at er under kontroll. På begge de foregående kontrollene har det vært for mye vann, men ikke voldsomt mye. Jeg har bare mild polyhydramnion, og det er garantert likt nå. Så forventer jeg meg svar på når de tror det blir fødsel. Kanskje jeg nå har åpning etter å ha hatt så mye smerter igjen? Faktisk kan jeg ikke forstå annet enn at jeg må ha åpning nå.
Har ikke lyst til å være gravid en eneste dag til!Vel fremme blir vi kalt inn raskt. Min mor blir med inn, mest for å få se ultralyden. Det er jo alltid like morsomt å få se babyen! Støtte, er jeg sikker på at jeg ikke trenger, annengangs fødende som jeg tross alt er. Legen spør hvordan jeg har det, og jeg forteller at jeg tror jeg har rier, men at det er litt vanskelig å forstå seg på. Legen gjentar da noe jeg allerede vet, at de ikke vil stoppe det om det blir fødsel nå. Heldigvis tenker jeg, for jeg har ikke lyst til å ha det sånn her en eneste dag til.
Så er det på tide med ultralyden. Jeg legger meg ned på benken og drar opp toppen min, noe som etterlater magen eksponert. Den er virkelig stor, men jeg tenker ikke over det før legen legger hånda på den. –Ja, her er det fryktelig mye fostervann, det kan jeg si med en gang, sier hun bestemt. Pannen min rynker seg sammen. Vet hun ikke at jeg ikke har så mye fostervann, bare litt for mye? Tenker jeg, men sier ikke noe. Ultralyden vil jo vise at hun tar feil, og så vil hun heller sjekke om jeg har åpning, slik må det jo bli.
Les også:
Kan man starte fødselen selv?
Slik blir du undersøkt under fødselen
Alt du trenger å vite om vannavgang
Verre enn før!Ultralyden står ikke på lenge før jeg skjønner at jeg har tatt feil, og noe så inderlig feil også. Selv jeg ser det store svarte tomrommet på skjermen, som er over babyen min. Når legen begynner å måle vannmengden, ser jeg hvordan centimeterne bare øker og øker. Det stopper ikke før det står på over 15 cm. Samtidig som det som ser ut som en linjal stopper, kjenner jeg at jeg blir våt på kinnene. Jeg gråter. Det er virkelig ingen grenser for hvor fryktelig dette svangerskapet skal være.
Akkurat dette med for mye fostervann kan jeg godt, for jeg har vært igjennom det før. Jeg kan ikke tro at jeg ikke selv har skjønt det. Smertene, den utspilte magen, alt har jeg jo vært borti for bare halvannet år siden. Vi hadde masse, masse vann med storebror også, men trodde aldri det kunne bli så ille igjen. Langt mindre at det kunne bli enda verre… Med storebror ble det aldri mer enn 13 cm i største lomme, her er det over 15.
Alvorlig mye vann!Det er fire lommer med fostervann i magen, og de skal ligge på mellom 2 og 8 centimeter med vann. Legger man disse sammen får man et AFI mål, som sier om man har polyhydramnion eller ikke. Alt over 25 er polyhydramnion, og jeg har frem til nå i dette svangerskapet ligger rett over det og hatt mild polyhydramnion. Deretter kan man ha moderat polyhydramnion, men har man over 35, har man alvorlig polyhydramnion. Mine verdier er helt vanvittige. Etter å ha målt lommer på 15, 12, 12 og 8 cm kommer legen opp i et AFI mål på 47!
Smertene mine har altså ikke vært rier, de har kommet av et konstant press fra mange liter vann for mye inne i magen. Det er derfor jeg ikke har kunnet måle de, for det verken kommer eller går. Det bare er der, og nå skal det være sånn helt frem til fødsel. Enda verre enn smertene, er en visshet til. Ekspertene på Rikshospitalet fortalte oss i min første graviditet at alt over 13 cm i største lomme, bare kan bety en ting. Selv om de ikke finner noe på ultralyden, er babyen syk. Det må den være, ved slike voldsomme vannmengder.
Tror babyen er sykDet er derfor jeg gråter. Tårene er for meg selv, som må ha så ekstremt vondt enda en tid til, og for babyen min som alle nå tror er syk. Det vil si, alle ekspertene. Jeg derimot, er helt sikker på at hun er frisk. De tok feil med storebror som viste seg å være helt frisk, og de tar feil denne gangen også. Lillesøster er frisk, og jeg vil ikke høre annet.
Også legen som jeg nå er til undersøkelse hos, støtter min tro. Etter en uvanlig lang ultralyd hvor alt som sjekkes kan sjekkes, er alt hun kan notere ned ”uvanlig aktivt barn”. Det er ingen feil å se, og når barnet er så aktivt, kan hun vanskelig tro at det skal være noe galt. Den dette er verst for, er mor, konkluderer hun.
Når er det nok?Jeg tar meg sammen og gråter ikke mer, men kjenner hvordan jeg i stedet blir desperat. Alt håp om å ha åpning er som forduftet, i stedet er det bare en ting som nå står i hodet på meg. Igangsetting, jeg må få igangsetting. Sist gang var det nesten umulig å få en åpning på grunn av alt vannet, og å gå i ukesvis og vente på det føles som å skulle forgå. Nå orker jeg bare ikke mer av dette forferdelige svangerskapet. Nok er nok!
Heldigvis er legen enig med meg, men ønsker at jeg prøver å holde ut ti dager til. Da er jeg 37 uker på vei, og det vil være langt bedre for babyen min enn å bli hentet ut nå. Etter å ha samlet meg er mammaen i meg enig. Tross alt er dette bare smerter, det kan jeg vel holde ut ti dager til? Legen legger til at jeg må ringe om jeg ikke makter mer, eller om jeg overhodet ikke får sove. Jeg skal jo orke en fødsel, men nå har jeg bestemt meg. Samme hvordan de neste ti dagene blir, skal jeg holde ut, det bare må jeg.
